Det var fasanjakt på Wij og denne gangen skulle Carmen og jeg være med på alvor, ikke bare være praktikant.

Det betydde altså at vi fikk utdelt en plass per drev og hadde ansvar for å få inn skadeskutt vilt, avlive det, huske hvor fugl hadde landa osv. Spennende.

Må innrømme at det første drevet ble litt kaotisk for Carmen og meg. Det er klart dette er noe av det heftigste og mest fristende som er for en liten jakthund. Som så veldig gjerne vil hente. Og i begynnelsen hadde jeg min fulle hyre med både å ha kontroll på Carmen og ta meg av de skadeskutte hun kom med.

Men, etter hvert fikk vi mer dreisen på det. Og nå kan jeg trygt si at jeg KAN det med å avlive skadeskutte fasaner på en human måte.

Jeg valgte å la Carmen ha kobbelet lagt løst rundt halsen, slik at jeg bare kunne slippe den ene enden av det når hun skulle få løpe. Dvs at når hun kom tilbake med en skadeskutt fugl kobla jeg henne ordenlig mens jeg avliva den, så jeg kunne konsentrere meg om én ting av gangen.

Ellers benytta jeg anledningen i stille perioder til å trene fot med små forflytninger, både for ikke å stå helt i ro i kulda, men også for å få oppmerksomheten hennes retta litt mer mot meg, og ikke bare ut på jakta.

Carmen henta til sammen 12 fasaner, de aller fleste skadeskutte. Særlig det siste drevet før lunsj var interessant. Her ble vi stående ganske alene som apportør, og det var mye fugl som kom svevende over oss. Da gjaldt det for meg å klare å observere hvorvidt de var skadeskutt eller bare fløy uskadd over oss. Og så holde øye med nedslagsplassen der de jeg lurte på om var skadde landa og sende Carmen i riktig retning.

Videre underveis i jakta å få henne til å stoppe på signal og kalle hjem hvis det tok for lang tid uten at hun fant noe.

Skulle nok ønske meg at hun hadde vært kulere. Og ser jo helt klart at det med tanke på jaktlydigheten er for vanskelig for det nivået hun er på nå. Det blir avlæring i en del situasjoner. Dermed blir det nok gjerne et år til neste jakt.

Samtidig er det en grei avsjekk på hvor vi er. Og det er fint å se at hun jo gjør det arbeidet hun skal - hun henter skadeskutt fugl uten den minste tvil i opptaket. Og hun kommer hjem i stor fart og avleverer. Det jeg også så var at hun etter et par fugl slutta å vise interesse for det hun hadde avlevert.

Altså - etter hvert avleverte hun, og så var hun helt uinteressert i den døde fuglen på bakken, og kun fokusert utover, på nye vilt.

Carmen var selvsagt enda med sliten denne kvelden enn forrige.

Tid for kennel Thorsvis årvisse jakt-konkurranse. Konkurransen foregår omtrent som en Field Trial, men med dummies. Fire og fire ekvipasjer på linja som fikk to apporter hver på hver side av linja, Altså til sammen fire apporter per hund i første runde.

Carmen, da? Ja, hun markerte veldig bra og lokaliserte apportene uten noe som helst hjelp fra meg. Dessuten var hun stadig, og nesten helt tyst. Og hun gikk veldig mye bedre fot enn på konkurransen i fjor. MEN, dessverre tok hun noen æresrunder rundt meg i fm avleveringen av samtlige dummyer.

Ikke så lett å forstå akkurat hva som skjedde, og hvorfor hun tulla sånn. Men, det er klart det har ikke vært den beste oppkjøringen for oss i forkant av denne konkurransen. Lite trening i høst. Og nå på slutten har jeg vært borte fra henne en uke, og hun har vært en hund i flokken..

Ser for øvrig ingen grunn til fortvilelse. Jeg vet jo at hun stort sett avleverer veldig bra. Og dessuten var hun jo generelt roligere, og mindre stressa enn hun var på konkurransen i fjor

Det var en opplevelse av de helt store å få være tilskuer på den prestisjefylte konkurransen The Championship i retrieverjaktens hjemland, England. Jeg takket gladelig ja da muligheten bød seg til å bli med en gjeng med svensker på tur, med oppdretteren min som reiseleder.

De tolv svenskene og jeg bodde på Dingley Lodge, et par mil fra prøveområdet. Et typisk engelsk ”motell”, hvor det egentlig bare var ordentlig varmt i nærheten av peisen i oppholdsrommet. Skikkelig english breakfast hver morgen, veldig hyggelig vertskap og åpen pub på kvelden.

Vi hadde leiebiler for å komme oss til og fra prøveområdet, og fikk prøvd oss på venstrekjøring lenge nok til at det kjentes skikkelig rart å være tilbake i Norge og svinge til høyre i rundkjøringene.

The Championship arrangeres på slutten av året av The International Gundog League Retriever Society. For å kvalifisere seg til deltagelse må en ha vunnet en såkalt Open Field Trial i løpet av året. Field Trial er enkelt sagt britenes form for jaktprøve, og det foregår på en reell jakt. Med andre ord ganske så annerledes enn de kaldtviltsprøvene vi har hjemme i Norge.

Arrangementet er på forskjellige steder hvert år, og dette året var det på Neville Holt Estate i Leicestershire.

Hovedsakelig gikk konkurransen som en Walk up, med til tider over 40 stk på linja. En gikk altså på en lang linje og krysset over felt med forskjellige slags rotvekster, og også noe gresseng. Vegetasjonen varierte fra bare noen cm høyt gress til rotvekster på 50-60 cm. Konkurransen gikk over tre dager i sol, temperaturer rett over null og kraftig vind; - skikkelig kaldt, med andre ord. Det var en enorm vilttetthet; - det bare krydde av fasaner, rapphøns og harer/kaniner.

Et fascinerende landskap vi bevega oss i. Det var liksom en uendelighet av stadig nye jorder, omgitt av hekker. Så kryssa vi altså det ene jordet etter det andre.

Selvsagt var det jo gjort et stykke arbeid for å få det sånn. Det var satt ut foringsstasjoner til fuglene med jevne mellomrom, og jordbruket passet viltets behov. Dessuten var det 3 ekvipasjer med spaniels som altså støkka opp fugl, og drivere med hvite plakater som også hjalp til å få fuglen i riktig retning.

Det var til en hver tid to ekvipasjer på hver side av linja som var med i konkurransen, og gjerne enda et par ekvipasjer i midten som var klare til å gå inn i konkurransen. Så var det 8 skyttere, 4 dommere, 4 “skiltbærere” (som viste hvilket katalognummer som var i sving), viltbærere og diverse andre funksjonærer. Også oss ”pressefolk”, da.

Vi som altså skulle fotografere og skrive ble utstyrt med egne grønne merker med ”Press” på og fikk hver vår tilmålte tid på linja. Vi hadde en egen dame som passa på at vi fikk gå inn etter tur, etter en liste med navnene våre.

Litt til siden for linja gikk alle de deltagerne som enten hadde vært inne eller skulle inn, samt de pressefolkene som ventet på å få komme inn på linja. Og et stykke bak kom alle de ca 200 tilskuerne. Disse ble holdt i tømme av tre strenge menn med store røde flagg. Og nåde den som passerte flagget; - de fikk høylydt beskjed om å holde seg bak. Ellers ble de aller viktigste menneskene transportert rundt i to biler, og disse måtte vi ikke finne på å stå i veien for!

Av de 44 deltagerne var det en knapp håndfull med Golden, ellers var det bare labradorer, flest svarte og noen gule.

Konkurransen foregikk altså som en jakt. Men, i motsetning til en “vanlig” jakt ble det bare skutt det antall vilt og i de retningene som “passet” ift konkurransen. Dvs at det høyden falt 2-4 vilt omtrent samtidig.

Det var rett og slett utrolig kult å få være med å gå på linja. Det var godt å “kunne” det fra før, etter diverse jakttreninger. Og må jo si jeg skjønte veldig godt poenget med å gå på en rett linje og stoppe i det øyeblikk de begynte å skyte. Én ting var fuglene (skjønt de holdt ikke akkurat noen 45 graders regel ift hvordan de skjøt der heller). Noe annet var de mange kaniner og harer som spratt opp og løp av gårde. De skjøt jo dem også. Ganske heftig opplevelse når skytteren som stod 4 meter til høyre for meg skjøt en hare ca 10 meter foran oss.

Uten å gå inn på detaljer i regelverket for Field Trial, kan jeg si at systemet går ut på elimineringsmetoden. Hunder som gjorde feil, ikke fant vilt osv ble slått ut av konkurransen etter som dagene gikk. De fulgte katalogrekkefølge og tok stadig nye hunder inn på linja. Og når de begynte på neste runde var det altså bare med de som gikk videre. På den måten ble det færre ekvipasjer for hver ny runde. Og sånn fortsatte det altså de tre dagene konkurransen gikk.

Etter at jakta var avslutta dag 1 leste de opp de 27 som gikk videre til dag 2.

Jeg observerte at de tok det svært alvorlig dette med at en fugl som var skutt absolutt ikke skulle røres før hunden ble sendt på den. Ved en anledning landa det en rapphøne under den ene bilen. Da satte de i gang en voldsom aktivitet for å manøvrere unna bilen uten at de kjørte over fuglen. De fikk rygga bilen unna noen meter, slik at fuglen lå fritt til.

Etterpå fikk jeg høre at bakgrunnen for dette var at hundene kan reagere på menneskelukt på fuglen, og oppfatte at viltet alt var funnet og tatt hånd om, og sånn sett ikke ville apportere den.

I løpet av konkurransen så vi flere eksempler på det som blir kalt Eyewipe; - altså at en hund finner viltet etter at forrige hund ikke har klart det. Noe som gir den første hunden et svært dårlig utgangspunkt og den neste hunden et svært godt utgangspunkt. Hvis ingen av hundene kunne finne viltet gikk dommerne ut i feltet og lette. Og hvis de fant fuglen lå alle hunder som hadde lett uten å finne dårlig an.

Ellers var det interessant å observere hvordan hundene søkte og hvordan førerne styrte dem. Det var jo vanskelig å vite akkurat hvor fuglen lå. Selv om vi kunne se hvor den falt, kunne det jo være at den var skadeskutt og løp videre i den høye vegetasjonen. Dermed kunne en se hvordan hunden, med hjelp av føreren søkte av ett og ett område.

Imponerende å se hvor lydige og styrbare de var!

Etter dag 2 var det 16 hunder som var med videre til tredje og siste dag.

Noe jeg la merke til alle de tre dagene jeg stod og venta sammen med de deltagerne som ikke var på linja, var hvor utrolig tyste og kule hundene var. Ikke så mye som et aldri så lite pip fra noen av dem. Ikke peste de eller stressa på annen måte heller. Men, det er klart, dette var Englands beste hunder. De som har problem med stress kommer jo ikke så langt som til denne konkurransen…

For øvrig var det en veldig god stemning blant deltagerne. De spøkte og prata med hverandre, uttrykte medfølelse med de som var ute av konkurransen og ønska hverandre lykke til. De aller fleste gav hunden sin mye oppmerksomhet, kos og klapp mens de stod og venta. Bekledningen på deltagerne var litt forskjellig, men særlig noen av damene var riktig så stilige, med tweed, knestrømper og hodeplagg i matchende farger.

Helt til slutt på dag 3 hadde de en såkalt Drive. Alle de gjenværende ekvipasjene stod samla og de skjøt en hel haug med fugl. Så skulle alle de 9 hundene som fortsatt var med hente hver sin forholdsvis enkle apport, noe alle klarte. Jeg ble forklart at for at konkurransen skulle være ”gyldig” måtte hundene vise at de klarte å være i passivitet under en slik øvelse.

Dermed var det klart for premieutdeling. Dvs at de gjorde det litt annerledes enn jeg er vant med fra Sverige og Norge. De leste rett og slett opp vinneren. Og etterpå leste de opp nr 2-5.

Vinneren ble Keith Broomfield med labradoren Kaliture Black Spruce, født i januar 2009. Med andre ord bare 3 måneder eldre enn min egen hund, Carmen. Du verden, så imponerende!

En flott opplevelse å få være med på dette, inspirerende med tanke på trening av egen hund å se de beste i arbeid. Ellers var det også artig å få se en Field Trial, og hvor fryktelig annerledes det er ift våre B-prøver.

Så var dagen kommet for avslutningen av jaktcupen og avdeling Østfolds Working test. Jeg hadde jo håpa på at såret til Carmen skulle lukke seg helt til denne dagen, men det var altså fortsatt et ertstort sår igjen. Hun ble behørig bandasjer og jeg håpet det beste.

Carmen og jeg starta i Åpen klasse i dag.

Hovedinntrykket var en prinsesse som var sprudlende glad over endelig å få apportere. Hun var 100% tyst, stadig og konsentrert. Også hadde hun noen æresrunder som gjorde at det ble litt trekk i poengene. Det skulle jo noe til å slå fjorårets sum på 91 poeng. Men, det ble faktisk 80 poeng i dag og sjette plass. Vinneren fikk 87, så det var altså veldig jevnt i toppen.

Siden jeg valgte å gå ned en klasse (ift deltagelsen vår i cupen), telte ikke dagens resultater til cupen, så poengsummer der på 36 poeng forbigår jeg i stillhet!

Men, det var altså Working testen det handla om i dag. Vi begynte på post 1 med en blind dirigering på 30 meter. Jeg måtte stoppe henne et par ganger og vi endte på 15 poeng med Charlotte som dommer.

Post 2 var en dobbeltmarkering. Carmen markerte helt suverent på den første og flytta fokus med at jeg flytta litt på meg, og markerte også nummer to perfekt. Her var det ikke mye å trekke, sa dommer Alf Roger, og det ble det 19 poeng.

Post 3 var en dobbeltmarkering på linje. Den nærmeste ble kasta sist. Den første forsvant for øvrig over en skråning. Carmen markerte også her suverent på den nærmeste. Da hun skulle ut på den lengst ut, hjalp jeg henne med et ekstra ”gå” på vei ut. Hun tok en liten runde på kanten av skråningen, men jeg hadde is i magen og lot henne lete selv. Dette berømma dommer Anna meg for. Carmen hadde en liten æresunde på vei hjem, i retning dommeren, og det ble 15 poeng.

Post 4 var dagens vanskeligste. Og det som var vanskelig var fotgåingen. Det var nemlig veldig ulendt. Først skulle jeg gå fot med Carmen til et merka sted inni skogen. Raka vegen var opp en bratt kneik og gjennom noe buskas. Jeg valgte å gå så rett fram som jeg klarte, for jeg regna med at det da ble lettere for henne å løpe rett ut. Som tenkt, så gjort, men det var som sagt vanskelig å gå, og det var dårlig fotgåing på Carmen. Etter å ha lagt ut dummyen gikk vi tilbake, over veien, og det ble kasta en markering ut på jordet. Så skulle dirigeringen inn først, og deretter markeringen. Hun huska begge godt, men hadde også her æresrunder, og vi fikk 15 poeng av dommer Anders.

Siste og femte post var hos dommer Jens. Carmen skulle sitt og bli mens jeg gikk ut og la ut en dummy. Mens jeg var på vei tilbake til Carmen gikk det en markering 90 grader til siden for henne. Så skulle hun hente markeringen først, og deretter dirigeringen. Dirigeringen gikk veldig bra. På markeringen lette hun litt, og vi fikk 16 poeng.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd. Tross alt har hun vært sykemeldt i nesten 5 uker, og har trent nærmest ingen ting. Ikke så rart hun var litt spretten og ekstra apporteringsglad i dag. Synes hun markerte veldig bra. Og hun huska godt. Så kunne foten vært bedre. Og avleveringen kunne vært mer direkte.

Etter at jeg og et par andre hadde lagt ut våre dummier begynte vi å gå på linje. Dvs 5 gikk på linje, fri ved fot, og 5 gikk bak i kobbel. Så ble det kasta markeringer på vår vei gjennom terrenget.

Carmen klarte markeringer bra, med unntak av én, hvor hun kom hjem tom, og jeg måtte sende henne på nytt.

Underveis la altså de andre ut område nr 2 og 3. Så skulle vi sende tilbake, da. Og det ble altså for vanskelig for Carmen, etter alt som hadde skjedd i mellomtiden.

Noen tips Jens kom med - bruke stoppsignalet KUN til positiv hjelp til hunden, og IKKE til korrigering. Altså hvis hunden viker fra dirigeringen - korrigere med “nei“, og ikke med stoppsignal. Det er jo om å gjøre at hunden oppfatter stoppsignalet som noe positivt, som en hjelp vi gir, og ikke som korrigering. Videre ble vi tipset om å bruke fløyte og ikke kommando for å kalle hjem.

Ellers sa Jens at han ville at hunden skulle stå, og ikke sitte ved dirigering. Da er det lettere å lese hundens retning, fordi du kan se hele kroppens retning på hunden.

Ved bruk av stoppsignalet, ble vi tipsa om å fortsette å holde hånda oppe; - et signal til hunden om å forholde seg rolig og vente på neste kommando. Hvis hunden ikke stopper på stoppsignal - ut og sette hunden der den skulle ha stoppa, og bruke et langt stoppsignal for å forsterke det.

Så gjorde vi en siste liten øvelse før lunsj - en sjekk på om hunden forstår utkommandoen. Legge igjen en dummy, gå videre med hunden, be den sitt og bli, legge en dummy ved føttene våre. Så, stå med hendene på ryggen og kun kommandere ut med stemmen. For altså å få en kvittering på at hunden forstå kommandoen.

Etter lunsj la vi igjen dummyer på samme sted som vi la dem før lunsj. Så stilte vi opp på linje, og altså langt unna der Carmens dummy lå. Vi stod i tre puljer ut fra hvilket område hundene skulle sendes tilbake til. Så kasta Jens tre markeringer i samme retning som til hvert av områdene. Hver pulje valgte internt hvilken hund som skulle sendes på markeringen. Vi sendte på den midterste (som også var den sist kasta) markeringen først. Og i hver av disse rundene skulle én av hundene sendes på dirigering til sitt område etter at de tre markeringene var inne.

Markeringene gikk greit, men det var ikke lett for Carmen å gå på dirigeringen i denne runden heller, så hun måtte få litt hjelp.

Så jobba vi litt med nærsøk. Øvelsen bestod i å gjemme en ball bak hunden og legge en dummy rett bak fører. Så, bare blåse nærsøk, uten å bruke håndtegn. Altså sørge for at hunden forstår fløytesignalet før vi legger på håndtegn. Vi ble fortalt at det lønner seg å legge søket bak hunden, få inn at den skal søke bakover, siden hunden har en tendens til å søke i retning av oss. For øvrig tipsa Jens oss om aldri å blåse nærsøk når hunden har øye på apporten. Da får den jo belønning for å bruke synet, når det vi vil er at den bruker nesa!

Siste øvelse var sidedirigering. Det gjorde vi ved at vi gikk mot et punkt på en linje, for så å svinge vinkelrett, halvparten av oss til venstre, og den andre halvparten til høyre. Og vi la igjen dummyer hunden så på disse sideområdene. Så jobba vi to og to på linja. Den første hunden fikk en markering rett fram. Den andre fikk et skudd og ble sendt til samme sted som den første hunden hadde fått en markering. Der skulle den blåses i stopp og dirigeres til siden. Og i neste runde gjorde vi motsatt.

Jeg strevde med å få stoppa Carmen fort nok. Det går jo i sånt et rasende tempo, at det er en utfordring å beregne “bremselengden” hennes.

Carmen har litt igjen på å klare å gå langt nok til siden. Så jeg måtte hjelpe henne litt ved å stille henne opp mot det området hun skulle til, og peke mot området. Før jeg ba henne sitt og bli, gikk på avstand og dirigerte henne til siden.

Et tips der var at det faktisk er vanskelig å dirigere hunden i direkte motvind. Dette fordi hunden naturlig svinger opp mot sidevind for lettere å få fert.

----

Etter en super kursdag var det tid for middag og hyggelig sosialt lag.

I dag fikk vi beskjed om at vi skulle begynne litt “lugnt” - vel, det viste seg å være ironi…

Vi begynte med en simulert klappjakt, med fem av oss om gangen. Det skjedde masse “der ute”, med apportkaster, skudd, kast og gjemming av tennisballer. Vi ble bedt om å markere alt, samarbeide i gruppa og får inn alt “viltet”. Det var skikkelig trøkk på linja, og både hunder og førere ble litt hete i hodet. Og ganske kaotisk når hundene skulle ut og hente. Det viste seg at Carmen var for fersk til å skjønne hvilke signaler som var mine. Hun stoppa vakkert på andres stoppsignal. Og satte i gang nærsøk på andres søkssignal. Lille, søte prinsessen!

Etterpå skulle vi legge opp viltparade. Vi fikk beskjed om hva slags vilt de forskjellige dummyer og tennisballer representerte. Hvordan skulle viltet legges opp; - det var spørsmålet.

Så litt tips om søk. Det er en kommando som hunden må kunne like godt som sitt. Den må fortsette å søke til annen beskjed kommer, på samme måte som den skal bli sittende til annen beskjed kommer. Og det skal ikke være nødvendig å gi mer enn én kommando. En må ikke tillate at hunden kommer tom hjem, MEN holde øye med når hunden begynner å gå tom, og heller kalle den hjem.

Videre lønner det seg å på forhånd lage klart et par back-up søk; - dette slik at en til sammen har tre søk, i forskjellige retninger. Et vanskelig, et middels og et kjempelett. Så kan en altså kalle hunden hjem fra det vanskelige søket, for så å sende den til et enklere, for å få funn. En kan også variere med å sende til forskjellige områder, for å holde hundens motivasjon oppe.

Det en IKKE bør gjøre er å gå ut og kaste i det området hunden allerede har lett i! Når en legger opp flere slike søk, kan en presse hunden til å klare mer og mer, siden en har ulike vanskelighetsgrader å variere på.

Hva gjør en så hvis hunden går ut av området? IKKE kalle hjem, men stoppe hunden og be den søke til en av sidene. Og hvis hunden stopper opp selv der ute og spør om hjelp? Si “nei, hunden, søk videre”.

For øvrig fortalte Jens at han lærte sine hunder tre forskjellige slags søk; - Nærsøk, Områdesøk og stort søk.

På neste øvelse stilte vi opp 5 og 5, ble nummerert og fikk første, andre og tredje valget på 3 apporter. Men, hunden måtte altså løpe til den vi sikta oss inn på. Hvis ikke var det å kalle hjem, og det ble nestemanns tur.

Her viste det seg nok en gang hvor mye strategi det er i jakta. Enten en er på lavt eller høyt nivå. De to apportene jeg hadde å velge på lå med ganske smal vinkel. Jeg prøvde å ”safe” ved å sende på den til høyre, godt til høyre. MEN, det ble i nærheten av der noen hunder hadde trent søk i forrige omgang, så gjett hvor Carmen ble av?!

Så la vi i vei ut i en skråning i terrenget. Vi gikk 5 stk nederst, og 5 stk øverst. Først ble det kasta en markering rett foran oss som gikk nederst. Så ble det lagt ut en tennisball og skutt foran de som gikk øverst. En fra den nederste gruppa ble dirigert opp til ballen. Og etterpå fikk en fra den øverste gruppa løpe ned og hente markeringen.

Dessverre så ikke Carmen markeringen, og da jeg prøvde å dirigere henne dit, fant hun på mye annet der ute i terrenget. Etterpå viste det seg at hun måtte på do…

Etter lunsj var det tid for vann! Det var jo litt spennende etter mange måneders ”tørke”. Vi stod i par, Hund nummer 1 fikk en markering i noe siv på grunt vann. Hund nummer to fikk et skudd fra en brygge og skulle sendes gjennom sivet og på svøm utover. Så ble det kasta en dummy foran hunden som belønning.

Carmen klarte begge oppgavene helt greit, men rista seg litt før hun kom helt hjem.

Deretter bytta vi gruppe på den øvelsen vi gjorde før lunsj, og Carmen skulle altså dirigeres på tennisballen. Det måtte en del blåsing og sending til, men hun fant den til slutt, etter et ekstra skudd. Hun var fantastisk god på stoppsignal, satte seg lugnt og fint! Jens kommenterte at hun nok ikke var så vant til kruttlukt, og det stemmer jo.

Avslutningsvis hadde vi en liten Mock trial, hvor poeng ble satt som på en A-prøve, med såkalte A- og B-apporter. Det ble kasta flere apporter i tre områder ganske langt unna. Så ble det skutt med apportkaster bak linja. Vi stod fem av gangen på linje og sendte i rekkefølge. Vi fikk beskjed om hva vi skulle hente.

Selvsagt var det ”takk for i dag” for et hvert knallingsforsøk eller for piping. Støyende handling, eller at hunden var ulydig, eller vi ikke fikk hjem apporten gjorde også at vi var ute av leken.

I første omgang skulle Carmen hente en markering som nettopp var kasta. Det gikk bra og vi var fortsatt med. I neste omgang skulle hun hente fra området lengst bort. Det ble for vanskelig for prinsessen. Etter at hun hadde stoppa diverse ganger på fløyta valgte jeg å kalle hjem. Syntes hun hadde gjort så godt hun kunne.

For øvrig var det bare en av de ti ekvipasjene som bestod begge sine oppgaver.

-----

Hva sitter jeg igjen med av tanker og erfaringer etter helgen? Først og fremst er jeg veldig fornøyd med at Carmen er stadig, tyst og lydig, og at hun kan gå fot. At hun ikke er all verdens dirigerbar enda tar jeg med stor ro. Hun er tross alt bare 2 år gammel, vi har ikke kommet så langt enda.

Det som var veldig moro var at hun ble flinkere og flinkere til å stoppe på fløyta etter hvert som helga skred fram. Det virka som hun skjønte bedre og bedre at mitt stoppsignal betyr at jeg vil hjelpe henne. Det var også kult å se at det funka å vente henne ut i markeringssituasjoner, altså sende henne først når hun fikserte blikket der ute, og IKKE når hun tok blikkontakt med meg og spurte om lov.

Ellers har jeg skjønt mer av hvor mye variasjon en faktisk kan bruke på sine tegn og signaler. For meg er ikke spørsmålet lenger om jeg skal ”sende hunden på en dirigering eller en markering”. Mener jeg hunden husker det den så, vil jeg bruke markeringskommandoen, men hva gjelder håndtegn er det mer nyansert. På en markering som nettopp har falt og det bare er sekunder å vente for hunden, er poenget først og fremst å gi en verbal kommando og la hunden løpe, uten håndsignal. På en markering hunden så for en stund siden, kan jeg hjelpe til med håndsignal. Og selvsagt hvis det er flere markeringer å velge mellom, må jeg også legge til håndsignal.

Rene dirigeringer får hun en annen verbal kommando på, og dessuten et veldig tydelig håndtegn. Dessuten skal jeg følge Jens sin anbefaling om at hunden får stå, og ikke sitte, siden det da er lettere å se retningen på hundens kropp.

Går jeg på linje skal jeg ikke forlange at hun setter seg på kast, men selvsagt være kjempestreng med at hun går ordentlig fot, og ikke er for langt fram. Når en annen hund har blitt sendt, derimot, er det ønskelig at hun setter seg, for å understreke at det ikke er hennes tur.

Så må vi selvsagt trene dirigering framover. Lange rette linjer, kombinert med å sendes på kortere skjulte.

Alt i alt en helt fantastisk helg, hvor jeg fikk sett at hunden min og jeg kan mer enn jeg hadde trodd på forhånd.

Kennelkonkurranse i dag i bitende kulde. Det var minus 11 grader og vind, fra en skyfri himmel. Merket at jeg ble litt stressa over at Carmen skulle fryse, - og det virka nok ikke akkurat bra inn på roen på ekvipasjen. Hun skalv og hutra, løfta på bena og viste alle tegn på å fryse.

Dermed var det på med dekken, så lenge vi ikke var i konkurranse. Og i en hver pause ble hun lagt i Jervenhiet sitt. Det siste pådro seg for øvrig enorm oppmerksomhet fra svenskene - de hadde visst aldri sett maken.

Konkurransen med de 17 ekvipasjene var altså organisert som en Mock Trial - med 4 hunder av gangen som var under bedømmelse. Så ble det kjørt to runder og alle fikk to apporter på hver runde. Vi stod på linje, gikk sakte fot, stoppa når vi så skytteren gjøre seg klar og fikk enkeltmarkeringer ut på det hvite snødekte jordet.

Carmen var veldig ivrig. Tyst og stadig, men alt for langt fram; - gikk altså ikke bra nok fot. Hun markerte veldig bra og henta enkelt de første tre apportene. Så var det den fjerde, da. Den måtte hun lete etter. Det som var bra var at hun var særdeles dirigerbar. Du verden - hun stoppa kjempefint, opptil flere ganger. Lot seg dirigere sideveis, bakover og lot seg stoppe på vei hjem.

Etter å ha adlydd 4-5 signaler, kalte jeg henne hjem. Ville ikke ødelegge hennes tillit til meg.

Status rent bortsett fra at hun ikke kom til finalen? Vi må hjem og trene fot, fot og mer fot. Videre har all treningen på stopp i det siste virkelig ført frem. Det ser ut som hun har forstått at jeg stopper henne for å hjelpe videre. Helt suverent at hun adlyder den kommandoen . Det er jo virkelig nøkkelen til å komme videre.

Fem ekvipasjer kom til finalen og plasseringen ble som følger

Jaktcup post 4 Stopp og utsignal - 18 poeng

Siden Tuneflua har inntatt Stikkaåsen hadde vi jaktcup i vakre Spydeberg i dag. Kjempefint treningsjorde, med høyt gress. Blåbærhundene skulle få prøve seg på utsending bakover.

Postbeskrivelsen for post 4 i Blåbærklassen: ”Fører får en dummy av dommer og går fot med hunden til et anvist sted og legger dummyen. Hund og fører fortsetter til et nytt anvist punkt der fører uten selv å stoppe kommanderer hunden til å stoppe. Fører fortsetter alene rett fram til nytt anvist punkt og gjør helt om. Hunden sendes fra der den sitter for å apportere den utlagte dummyen. Hund og fører går sammen til utgangspunktet.”

Carmen stoppa fint på signal, og løp fint ut til dummyen. MEN, hun undersøkte bakken og merkestolpen litt vel nøye før hun kom tilbake med dummyen. Det viste seg at stolpene hadde stått i hagen til Kari og lukta sau! Vel, uansett - Carmen fikk 18 poeng og det må vi jo si oss fornøyd med.

Randi leder fortsatt med 10 poeng på oss, og det skal jo noe til å ta igjen… Nå er det et par måneder til neste jaktcup. Mye som skal skje i løpet av sommeren før vi kommer så langt….

Synes jeg er privilegert som har så hyggelige treningskompiser at det er en fryd å være ute en hel kveld i plaskregnet. På jaktcupen i dag bøtta det nemlig ned hele kvelden. Men, det var jo ingen sak så lenge Morten hadde vært i sving og satt opp en stor presenning inntil en fjellskrent, så vi hadde le for både regn og vind. Dermed kunne vi sitte ganske tørt mens vi venta på vår tur til å konkurrere.

Dagens øvelse var minne.

Dermed var dagen kommet - fasanjakt med Carmen. Vi dro av gårde tidlig på morgenen og fikk først en felles briefing for alle apportørene. Skikkelig proft opplegg - med et par siders beskrivelse av opplegget. Carmen og jeg hadde til og med fått en egen linje i skrivet - jeg var såkalt praktikant på jakten. Skulle gå sammen med Jørgen og hans hund.

Jakten var delt inn i fem såter; - 3 før og 2 etter lunsj. Og hver såt var lagt opp etter et nøye planlagt opplegg. Jeg ble fortalt at jordene var dyrket på en sånn måte at det var tilrettelagt habitater for fasanene. Og mannskapet ble plassert ut slik at en tilstrebet å få fuglene til å lette på best mulig måte og på best mulig sted for at de skulle komme på skuddhold. Ett av poengene var å få de til å lette fra et såpass åpent sted at de fløy høyt nok til å få inn bra skudd. Det var også et poeng å drive de akkurat passe fort til at noen letta av gangen.

Videre skulle hundene sendes underveis, spesielt hvis fasaner ble skadeskutt, selvsagt. Og hvordan vite at de var skadeskutt? F. eks. hvis de fløy av gårde med bena hengene rett ned, og ikke bakover langs kroppen. Og selvsagt holde øye med de en så ble truffet. De kunne seile ganske langt av gårde etter å ha blitt truffet.

På både første og andre såten var Carmen passiv, og bare observerte Jørgens og de andre hundene jobbe. Dessuten var det selvsagt masse med skudd og flygende fugler.

Carmen fantes ikke stressa, men hun syntes det var kald og kjedelig. Visst var det kaldt! Rundt null grader, og det snødde vannrett. Kald vind, altså. Så det kom vel et og annet kjedsomhetspip.

Jeg trente kontakt og ro, belønna henne med godbiter. Hun så ikke ut til å ha noen forventninger til skuddene. Og selv om hun selvsagt fulgte fugler og hunder med blikket, så det ikke ut til at hun hadde noen ideer om at dette angikk henne i noen særlig grad.

Etter såte nummer 3 gikk Jørgen og jeg ettersøk, og han hadde altså med Carmens mamma Guinness. Guinness fant en skadeskutt fasan som hun kom med. Da Carmen kom bort til henne, slapp hun fuglen, som føk av gårde, og som Carmen raskt fikk tak i. Hun stjal den rett og slett fra moren sin! Og kom rett til meg og avleverte.

På første såten etter lunsj fikk Carmen prøvd seg på dagens eneste direkte apporter. Den første var en såkalt løpe. Altså en fasan som var skadeskutt og løp bortover jordet og inn i noe buskas. Carmen spurta etter og tok den igjen. Jeg observerte på avstand at hun nølte litt og liksom ikke visste helt hvordan hun skulle gripe dette an. Men, så tok hun resolutt tak i den og kom hjem. Litt senere dirigerte jeg henne på en som lå langt ute på jordet og så død ut. Da hun kom hjem viste det seg at den også var skadeskutt.

Etter disse to apportene merket jeg at hun nok ble litt lengre i halsen og mer oppmerksom på at denne jakten også angikk henne. Dermed fikk hun være passiv på den siste såten. Og det gikk fint. Vi var med en annen apportør, og bare så på hva de gjorde.

Og helt til slutt gikk vi ettersøk. Carmen og et par andre hunder forfulgte en skadeskutt fasan som fløy 1,5 meter over bakken inn i et skogholt. Carmen var kjappest og kastet seg over fuglen i det den landet. Så var hun ute på søk sammen med hunden til Kian. Jeg mista henne litt av syne - ikke SÅ lette å skille den ene svarte labradoren fra den andre. Etter en liten stund kom hun løpende bakfra og forbi meg med en stor død fasan. Etterpå skjønte jeg at det nok hadde vært lurt selv å stå i ro, sånn at hunden lett skulle finne tilbake til meg.

Ellers observerte jeg at hun raskt ”slapp” interessen for fugl som ikke var påskutt og som letta og fløy sin vei da hun var på ettersøket. Virka som hun skjønte hva det var vits i å jakte på og ikke.

Vel, en bratt læringskurve for både Carmen og meg. Vi har jo tross alt ikke vært apporterende ekvipasje på jakt før.

For øvrig hadde jeg henne i kobbel hele tiden, bortsett fra når hun ble satt i arbeid. Den eneste gangen det var problematisk var på den omtalte løpen i såte 4. For da ble det litt hast med å få av henne kobbelet. Men, bedre det enn at hun skulle ha knallet og både ødelagt for jaktopplegget og dessuten skaffet seg en uønsket erfaring.

Ellers var dette en såkalt vennejakt - ingen kakser som hadde kjøpt den, altså. Og flinke skyttere. De brukte 1100 skudd på 440 fasaner - en bra statistikk. Det var en veldig gemyttlig og fin stemning blant alle de involverte. Kjempetrivelig lunsj og samling etterpå.

For øvrig også en stemningsfull jaktparade, der det ble blåst i jakthornet for å markere at jakta var slutt, sagt en slags ”takk til naturens gaver” og de som hadde vært med fikk en takk.

En fantastisk flott dag, og jeg er kjempetakknemlig for at jeg fikk være med. Er fornøyd med Carmens ro og at hun stort sett var tyst. Også fornøyd med at hun fikk prøvd seg på skadeskutte fugler og var helt spontan i sin apportering.

Etter en liten kaffepause dro vi i flokk og følge til Lilla Treskatan og Jill og Peter til en middag for 15 personer. Noen kjente og en del ukjente mennesker for meg. Utrolig trivelig lag, med god mat og drikke. Og for mange ble det ganske sent….

The winner takes it all!

Denne lørdagen gikk inn i historien som en stor seiersdag med Carmen. Avslutningen av årets jaktcup med post 7 som var arrangert som en Working test. Skikkelig deilig å vinne det som var!

Det ble trippel seier for Carmen! Hun vant sin klasse i jaktcupen, med 173/200 poeng. Ble klubbmester med 132/140 poeng; - her var det de fire beste av cupens 7 poster som var tellende. Dessuten vant hun dagens WT med 91/100 poeng.

Dagen begynte for øvrig med at jeg plukka opp en helgegjest på toget før vi begav oss sørover mot Sarpsborg. WT-arrangementet var godt planlagt og supert lagt opp av flinke Kari og Marita som hadde lagt ned masse jobb i logistikk, premier og opplegg for øvrig. For å få det hele til å gå i hop måtte de fleste av oss deltagerne til pers og være dommere og medhjelpere for hverandre - også en nyttig erfaring å få - det å sette poeng.

Var spent dagsformen på den vesle hormonelle frøkna, som hadde sittet til lading i bilen hele dagen - om hun ville klare å samle seg om oppgavene. Og som dere skjønner klare hun oppgavene med glans. Hun fikk poengene 20-20-19-13-19. Gikk fint fot, helt tyst, ingen knalltendens. Posten der hun fikk 13 var en dobbelt oppgave. Vi skulle legge igjen en dirigering, så ble det kasta en markering og hunden skulle hente markeringen først. Det gjorde jo Carmen, men hun tok en veldig stor æresrunde rundt meg av type ”jeg-skal-bare-undersøke-den-andre-dummien-vi-la-igjen”. Og hun kom da farlig nær dirrigeringsdummien. Men, hun bytta altså ikke, og jeg fikk kalt henne inn.

Ellers var hun generelt rimelig elektrisk, det var akkurat som det var masse galskap inni henne, som når som helst stod i fare for å slippe ut. Det var litt som å balansere på kanten av en vulkan. Men, vi holdt det altså i hop, Carmen og jeg.

Kult å vinne så mye på hjemmebane - lønn for strevet. Og vel fortjent!!

Klubbmesterskap lydighet

Ja, i dag fikk Carmen prøvd seg som lydighetshund. Vi har jo vært med på lydighetscupen i høst - 3 ganger. Og litt lydighetstrening har det blitt en og annen gang, men vi har jo selvsagt trent altfor lite til å kunne få de helt store resultatene.

Samtidig er jeg ikke i tvil om at Carmen kunne nådd veldig langt i lydighet om hun hadde hatt en eier som hadde vært interessert i å trene.

Mesterskapet i dag bestod av tre klasser, og Carmen stile i klasse I. Hun fikk 128/200 poeng, med 8,5 i helhet.

Jeg synes det var hyggelig at Carmen var tilgjengelig. Hun reiste seg riktignok, men ble ikke trukket på det.

Dette var andre gang i livet Carmen var med på en fellesdekk. Så vi har ikke akkurat hatt mengdetrening på dette. Jeg ble ikke overraska, verken over at hun satte sg opp eller at hun etter hvert kom løpende hjem til meg.

Ja, her glitret jo Carmen. Du verden. Hun holdt seg tett ved foten og så meg konstant i øynene. Herlig!

Ja, her var vi bare hakket dårligere enn på lineføring. Ett lite uoppmerksomt øyeblikk, og ellers fulgte hun meg helt nydelig. Kult at dette gikk så fint!

Her la hun seg ikke ordenlig ned - albuene var noen cm over bakken. Dessuten satte hun seg opp idet jeg kom tilbake. Noe sier meg at vi må trene en del på dekk - i alle varianter…

Tempoet her var ikke like vanvittig som på forrige cup, men litt mer sivilisert i innkomsten. Hun satte seg litt skjevt.

Her var jeg veldig tydelig med kommando, dessuten stod hun nok ikke dørgende stille.

Stakkars Carmen - vi har jo ikke fått trent ordentlig på den type hinderhopp som er i klasse 1. Hun gikk lydig fri ved fot, og ”plutselig” stod det jo et hinder i veien for henne. Så hun spratt rett opp i været og tok ansats på hinderet.

----

Dette var en fantastisk trivelig dag - sammen med den flotte gjengen i klubben.

På kurs på Lilla Träskatens Gård hos Jill og Peter Raneryd

Fin måte å feire bursdagen min på - dra av gårde på jaktkurs i Sverige. Nærmere bestemt kurs med Jens Palmqvist. Siden vi var to deltagere fra Norge, fikk jeg sitte på med Siv, som kom fra Lillesand og forbi Ås på veien østover.

Jammen fikk vi plass til to hundebur og diverse bagasje i Touran og dro av gårde på ettermiddagen.

Vel framme ble vi innlosjert på ”loftet over magasinet” og hundene fikk bo i første etasje. Siden gradstokken krøp under 0 var det fint å slippe å ha dem i bilen.

Kursdag 1 Jens Palmqvist

Vi møttes altså 8 ekvipasjer på kurs, hundene i alderen 1-2 år. 7 jaktlabber og en Golden. Labbene var 3x Searover, 2x Thorsvi, 1 Streamlight og en Ringlet.

Jens begynte med å snakke litt om hva han generelt så brister i treningen - nemlig ”basic”, og hundens respekt for føreren. Ja, - gjett om de fleste av oss så at det stemte i løpet av helgen! Videre snakka han om at vi i for stor grad behandler hunden som et menneske. Og at vi er urettferdig mot den som stiller for lite krav i hverdagen og bare stiller krav i treningen.

Så var vi i gang - 8 stk ekvipasje på linje. Vi begynte med å sette igjen hver vår hvite dummy på linje - til linjetag senere på dagen.

Så bevega vi oss helt til andre siden av jordet, slik at vi stod med ansiktet mot området vi hadde lagt ut. Vi fikk vite at Jens hadde lagt ut noen skjulte dummies på tre områder på siden av jordet, og det var også utplassert Bumperboy.

De to ytterste hundene på hver side skulle være i arbeid. Den ytterste hunden fikk kasta en tennisball ut til siden for seg, og føreren gikk framfor hunden og stod der. Det ble ”kvakka” og skutt (uten dummy) fra Bumperboy på et av de ukjente områdene. Fører som stod framfor hunden skulle så blåse nærsøk å få hunden til å hente ballen, altså takle forstyrrelsen som hadde vært (skudd og kvakk på det ukjente området).

Deretter var det nest ytterste fører som skulle sende hunden på den skjulte dummyen der lyden hadde kommet fra.

Carmen starta ”friskt” med noen enorme runder med tennisball i munnen. Jeg ble vel stående litt måpende og se på prinsessen som ikke var så veldig prinsesse….. Hun løp rett på fremmadsendingsområdet, søkte litt stort og fant dummy.

Deretter jobba vi fire og fire på linje. Det ble skutt forstyrrelse til høyre eller venstre, men hunden skulle løpe langt rett fram, tilbake der vi hadde lagt ut i begynnelsen av dagen. Da det ble Carmens tur løp hun som en strek rett ut og kom hjem med litt æresrunde.

Etterpå fikk hundene hente en markeringsdummy fra Bumper - altså med frynser. Fortsatt hadde Carmen rufsete avleveringer.

Også på dette kurset hadde vi en diskusjon på dette med forskjellige tegn på markering og dirigering. Jens ville at han skulle formidle til sin hund, ved å skille på signalene at ”du skal IKKE hente den du har sett, men den jeg nå dirigerer deg til”, f. eks.

Hm… Den evige diskusjonen, hvor det eksisterer så forskjellige meninger. Jeg tror så absolutt det har sin fordel å kunne skille, MEN det jeg ser er vanskelig for meg, som er såpass uerfaren, er å kunne vite om min hund har markert og om hun husker markeringen. Altså for å kunne vurdere at akkurat nå passer det med ”løp-og-hent-det-du-så-signalet”.

Det er klart i en situasjon hvor hun skal ut på en markering umiddelbart etter den har falt og jeg ser helt tydelig at hun har markert, er det jo greit. Men, hva når hun er litt uoppmerksom i det det faller? Eller hvor lang tid kan det gå etter et kast, og jeg fortsatt kan vite at hun husker det? Hva sier jeg da, om jeg institusjonaliserer forskjeller….

Jens snakka om å lese sin hund, gjenkjenne tegnene på at den har markert og at den husker bildet.

Så var det dette med dirigeringstrening, og her var det også noe annet jeg fikk høre enn det jeg har vært ”vant med” fra Trond og Åse. Jens mente en skulle begynne med å lære hunden å gå ut på noe ukjent på håndsignal, og at i den settingen var det ikke så viktig med rette linjer. En kan begynne med en liten valp og bare noen få meter unna. Fordi det hunden skal lære er at håndsignalet betyr noe. Er det noe hunden vet ligger der, så går den ikke på håndsignal, men på minnet, mente han.

Synes det høres veldig fornuftig ut, ut fra egen erfaring med hva Carmen forbinder med håndsignal. Så sa han at rette linjer, det trener man med åpne, altså kjente områder. Men, det kan en ta etter hvert, når hunden har lært håndsignalet.

Selv trente han veldig lite med områder hunden visste om. Han mente også det var viktig å trene med forstyrrelser fra de er 6-7 måneder. Skjønner at jeg er litt på etterkjælken der…..

På ”åpne” dirigeringer, altså når hunden VET, er det et poeng at en legger ut flere og hunden skal løpe rett på, IKKE begynne å søke. Fremmadsending betyr løp rett ut, det betyr ikke søk.

Så ble vi introdusert for Jens sine regler om hva en fikk lov til å gjøre for å hjelpe sin hund på en fremmadsending den ikke klarte. Det var ikke lov å gå nærmere. Og det var ikke lov å vise dummyen. MEN, vi kunne henlede hundens oppmerksomhet til hvor dummyen lå. Altså gå fram og klappe litt i hendene el lign.

Etter en varm, deilig lunsj fortsatte vi på jordet, denne gangen med firkanten - 4 stolper satt ned i jordet. Ideelt burde en ha et jorde hvor stolpene kunne stå hele tiden.

D C

A B

En tok med hunden og satte igjen dummy på A og B, for så å gå til C og også sette en dummy der. Så skulle hunden sendes fra C til A. En gikk videre til D og sendte hunden fra D til B. Etter å ha satt igjen en dummy på D gikk en til A og sendte hunden til C. osv.

Neste trinn i firkanten var sidedirigeringer. En begynte med å legge en dummy på A som hunden så, og så kaste to stk dummy på B mens hunden så på, for så diskret å plukke opp den ene (Takk og lov at disse hundene ikke er så smarte, og altså lar seg lure!!). Gikk til C og sendte hunden til B. Så ble hunden på nytt sendt til B, som jo var tom. Etter at hunden hadde lett litt blåste en stopp og dirigerte hunden til A.

Deretter kasta en én på C, gikk til D og kasta to. Plukka opp den ene og gikk til A. Sendte hunden fra A til D, og på nytt til tomme D. Blåste stopp ved D og sendte til C. Dette ble altså høyredirigering, og så gjør man motsatt ved venstredirigering.

Etter å ha lært hunden hvor hjørnene er, fortsetter en med å legge en dummy enda lengre ut enn pinnen. Nå så hunden sendes ut er det naturlig at den vil lete ved pinnen, så må man altså sende hunden videre ut.

Her ble det Carmens tur, - åpenbart en for vanskelig øvelse for henne, så det ble litt tull. Det kom jo for en dag at hun verken skjønner stopp eller lengre ut, men greit nok, vi vet jo nok en gang hva vi har å trene på framover.

Eh… det syntes jo for øvrig hvordan jeg har trent i det siste - nærsøk med godis. Carmen lette nemlig intenst på bakken etter godis, og hun fant sauemøkk, - noe hun åpenbart satte like stor pris på som Frolic!! Jens sa det ikke var noe lurt å trene nærsøk med godis. Hm…

Videre på denne ”posten” satte han opp en stolpe halvveis mellom de to andre stolpene og hadde lagt igjen en ball der. Så var poenget å sende hunden ut, stoppe den halvveis og blåse nærsøk.

De to viderekommende hundene fikk prøvd seg på litt mer avansert dirigering. De ble sendt diagonalt og stoppa på midten. Så kunne en sende mot høyre eller venstre stolpe. Eller hunden fikk sitte igjen i midten og føreren forflytta seg fra den ene stolpen til den andre og sendte tilbake til den stolpen en kom fra.

Så hadde vi en prat om dette med å blåse stopp i det hunden er på vei hjem eller på vei ut. Det burde en være forsiktig med, for ikke å ødelegge hhv utsendingen eller innkallingen. Denne type trening bør en forbeholde firkanten, mente Jens. Og ellers bør en ha forskjellig kommando for innkalling helt hjem eller kommandoen kom nærmere. Ja, enig i det!

Han anbefalte også forskjellige kommandoer på utsending, bakoversending og videre ut, så vidt jeg skjønte.

Han brukte konsekvent tennisball på å lære stopp, fortalte han. Jeg skjønner jo at det jeg har gjort feil, er at jeg ikke har avansert fra stopp på tennisball, til bli sittende selv om jeg kaster tennisball og vent med å hente til jeg gir beskjed. Hjem og trene stadga i fm kast, altså…

Så var det dagens siste øvelse, og her ble det mye krøll med Carmen. Vi skulle altså sende hundene tilbake til linjetaget vi hadde lagt ut på morgenen i dag. Men, først etter at det var skutt en dummy med Bumper boy, - og den skulle de altså ikke hente. Siden jeg ikke har skilt på ut og hente markering og ut og hente dirigering, ble dette full forvirring både for Carmen og meg.

Nå skal det sies at jeg sendte henne på feil tidspunkt også. Hun så på meg og ikke på markeringen, dermed mista hun den, fant ikke, løp forbi og ut til linjetaget. Da hun var på vei hjem observerte hun en fører som ikke var fornøyd med henne, men som samtidig var usikker og forvirra. Dermed satte hun i gang med noen voldsomme æresrunder med dummyen og lot seg ikke fange.

Jens ba meg la henne være og prøvde å lokke henne til seg. Det tok lang tid, og gradvis løp hun i mindre sirkler rundt ham. Til slutt fikk han tak i henne, og hun reagerte voldsomt på å bli holdt fast! Hadde det vært før FART-testen, hadde jeg nok tenkt at hun ble vettskremt, men med min nye erkjennelse om hunden min, var jeg ikke bekymra for at hun skulle ”ta skade” av det.

Etterpå kasta hun lange skråblikk på ham og kom til meg med dummyen. Og på den aller siste apporten, hvor hun altså skulle hente fremmadsendingen, løp hun rett ut og rett hjem og avleverte helt fint!

Vi hadde for øvrig også en prat om dette med om hunden skal sitte eller stå på markeringer og dirigeringer. Hunden bør helst stå, i hvert fall ved dirigeringer, mente han. Men, det går an å lære inn at de setter seg når det viser seg at det er en annen hund som skal hente en markering.

Vel, det ble et par timers pause før de tre av oss kursdeltagerne som overnatta, vertskapet og instruktøren inntok en bedre middag. Veldig trivelig å sitte på det koselige kjøkkenet og prate hund!!

Jens hadde observert Carmens hopping. Ja, det er jo ikke bra, jeg er enig i det. Og jeg vet jo at hoppingen hennes på mange måter er et termometer på i hvilken grad hun viser meg respekt. Så, her er det bare om å gjøre å være kontant i reaksjonen - ikke akseptere sånt!!

Kursdag 2 Jens Palmqvist

Flere kuldegrader da vi starta opp med kurset i dag - bare å ikle seg ull og dun!

I dag var i først i ”hestehagen”. Vi la ut tre områder med dummyer, noen av oss på hvert sted. Hundene fikk sitte og bli mens de to-tre førerne det gjaldt gikk og la ut. Så forflytta vi oss til neste sted, og hundene skulle fortsatt sitte og bli. Her ble det noen runder med hunder som IKKE satt og ble.

Da det ble Carmens tur ble hun faktisk sittende selv om begge de to andre hundene kom løpende. Men, så ble det for mye styr for henne, så hun kom løpende hun også. Jeg tror hun kom løpende 3-4 ganger. Og hver gang tok jeg henne bestemt i bånd og ”marsjerte” tilbake der hun hadde sittet og lot henne bli sittende. Ti slutt., da hun altså satt, gikk jeg og hentet henne.

Etter å ha lagt ut de tre områdene flyttet vi oss lenger inn i hestehagen og jobbet 4 ekvipasjer av gangen. De fore som jobbet ble plassert oppå en haug. Så kasta Jens en dobbeltmarkering og fører fikk velge hvem en ville hente. MEN, hunden skulle ikke løpe tilbake til noen av områdene vi hadde lagt ut.

Da det ble Carmens tur sendte jeg henne på den han kasta sist. Hun søkte litt stort, men fant og kom ganske pent tilbake. Jens lurte på om det kunne se ut som om hun ikke fulgte opp vitringen hun fikk, men det var ikke lett å være helt sikker på det. Som instruktør sp vi for øvrig under kurset at han hjalp til ved å skryte av hunden når den fulgte opp vitring. Bra å ha hjelp av en som kan lese hund i sånne situasjoner!

Da jeg skulle sende henne ut på en til, hadde jeg ikke helt fått med meg markeringen, siden den falt bak noen trær. Gikk ut og fant den, henleda oppmerksomheten til Carmen til hvor den lå. Hun kom rett hjem!

Flere kuldegrader da vi starta opp med kurset i dag - bare å ikle seg ull og dun!

I dag var i først i ”hestehagen”. Vi la ut tre områder med dummyer, noen av oss på hvert sted. Hundene fikk sitte og bli mens de to-tre førerne det gjaldt gikk og la ut. Så forflytta vi oss til neste sted, og hundene skulle fortsatt sitte og bli. Her ble det noen runder med hunder som IKKE satt og ble.

Da det ble Carmens tur ble hun faktisk sittende selv om begge de to andre hundene kom løpende. Men, så ble det for mye styr for henne, så hun kom løpende hun også. Jeg tror hun kom løpende 3-4 ganger. Og hver gang tok jeg henne bestemt i bånd og ”marsjerte” tilbake der hun hadde sittet og lot henne bli sittende. Ti slutt., da hun altså satt, gikk jeg og hentet henne.

Etter å ha lagt ut de tre områdene flyttet vi oss lenger inn i hestehagen og jobbet 4 ekvipasjer av gangen. De fore som jobbet ble plassert oppå en haug. Så kasta Jens en dobbeltmarkering og fører fikk velge hvem en ville hente. MEN, hunden skulle ikke løpe tilbake til noen av områdene vi hadde lagt ut.

Da det ble Carmens tur sendte jeg henne på den han kasta sist. Hun søkte litt stort, men fant og kom ganske pent tilbake. Jens lurte på om det kunne se ut som om hun ikke fulgte opp vitringen hun fikk, men det var ikke lett å være helt sikker på det. Som instruktør sp vi for øvrig under kurset at han hjalp til ved å skryte av hunden når den fulgte opp vitring. Bra å ha hjelp av en som kan lese hund i sånne situasjoner!

Da jeg skulle sende henne ut på en til, hadde jeg ikke helt fått med meg markeringen, siden den falt bak noen trær. Gikk ut og fant den, henleda oppmerksomheten til Carmen til hvor den lå. Hun kom rett hjem!

På denne øvelsen fikk Carmen dessverre en ny ”raptus” hvor hun raste rundt på jordet med dummy i munnen. Jeg fikk omsider tak i henne og stramma henne opp litt.

Deretter hadde vi et pass med vilt. Her gikk Peter nede i kanten av enga og droppa fugl. Vi fire som jobba gikk ute på jordet på linje. Når han stoppa, stoppa vi, og han skjøt bakover, i bakken, på det skjulte viltet - med skarpt, så det ble skikkelig kruttlukt ved fuglen. Tanken var å venne hunden til å søke på kruttlukt. Det lukter jo krutt av en fugl som er truffet.

Carmen henta fint inn anda, etter å ha lett litt, og kom rett hjem.

Så la vi ut tre områder rundt jordet, vi fikk velge selv hvor. Jeg valgte det nærmeste området, vel vitende om at det ikke nødvendigvis var det enkleste; - det var nemlig nærmest der vi hadde holdt på med viltet.

Siste runde før lunsj var å gå på linje med apportkaster uten dummy. Jens gikk på siden og kasta. Den som hadde apportkasteren måtte følge med på ham, og skyte i det han kasta, for så å sende egen hund. Utfordrende. Hunden måtte jo selvsagt gå fint fot ”av seg selv”, siden en hadde mer enn nok med å følge med på kasteren og få skutt. En slags liten opplevelse av å være skytter med hund!

Første gang jeg skulle prøve fikk jeg ikke helt teknikken til å funke, så det ble ikke noe skudd. Vel, Carmen henta fint apporten likevel. Andre gangen fikk jeg skutt, men Carmen fant ikke apporten.

Etter lunsj begynte vi med områdene vi la ut før lunsj. Det var jo der Carmen hadde erfart å bryte sitt og bli noen ganger. Så minnet hennes var vel litt utvasket. Hun løp ikke dit jeg pekte noen ganger, så jeg måtte kalle tilbake. En utfordring var også at hun måtte begynne med å hoppe over en grøft. Jeg gikk over på andre siden av grøfta og sendte, og da gikk hun rett ut og kom veldig pent hjem og avleverte perfekt.

Jens snakka om at det ikke var så farlig om en hund ikke alltid lyktes med å finne. At vi ikke skulle være så redde for å utfordre hunden. Men, en skal ikke akseptere at hunden kommer tom hjem, men derimot greit å kalle den hjem om den ikke finner.

Turen var kommet til å sende hundene til de vi hadde lagt ut før lunsj. Bytta på de ulike områdene. Jeg skjerma Carmen litt for å se de som ble sendt til andre steder enn dit hun skulle.

Hun lot seg fint sende til hjørnet jeg hadde lagt ut i, var flink og avleverte pent.

Siste runde var en ”drive”, hvor vi ble delt i to grupper. Oppgaven var at vi skulle få inn alt Jens kasta ut, så fikk vi selv fordele oppgavene. Jeg hadde plukke meg ut en i nærheten av det hjørnet Carmen tidligere hadde henta i. Hun løp ut uten å finne, og ble forstyrra av viltvitringen som fantes i området. Jeg kalte hjem. Gikk ut og klappa litt over dummyen. Prøvde igjen uten suksess. Den som gir seg har tapt. Så etter litt venting gikk jeg ut igjen og sendte. Hun løp litt for langt til venstre. Jeg blåste stopp, og under over under, hun bråstoppa og tok kontakt. Nærsøk mot høyre, hun fikk funn, kom rett hjem og satte seg foran meg med ørene kledelig bakover. Perfekt avlevering, altså, og jeg lot henne ikke gjøre noe mer.

Så gikk vi opp i kursrommet og snakka litt om søk. Jens fortalte litt om forskjeller på B-prøver og A-prøver. At hvis en sikter mot en A-prøve karriere, bør en kanskje unngå å trene noe særlig søk, siden det er en litt ”kunstig” øvelse, som ikke hører hjemme på en ordentlig jakt. På B-prøve, derimot, må jo hunden beherske dette.

Når han trener søk lager han seg tre områder, et lett, et middels og et vanskelig. I det middels og det vanskelige legger han noen få dummies, og så legger han mange i det lette. Han unngår å lage spor, prøver å kaste ut så langt han kan. Og MÅ han gå ut i området, så går han ut og inn i samme spor, og kaster fra enden av sporet, så langt han kan, Hunden sitter alltid i bilen, den får aldri se at han legger ut. Og han går aldri ut i søket med hunden.

Han begynner med å sende hunden til det vanskelige området, så middels, så det enkle. Hunden får ikke lov å komme hjem tom, men han kan kalle den hjem og gi den en oppgave hvis han ser at den har det for vanskelig. Trene på utholdenhet i søket.

Så litt om dette med å blande sammen forskjellige momenter på samme trening. Aldri avslutte dirigeringstrening med å legge et søk! Skal en trene søk, så trener en nettopp bare søk!

Og noen siste kloke ord fra instruktøren - det er ikke å få dummyen hjem som er det viktigste, men HVORDAN den kommer hjem som teller!

Det var ellers helt komisk å se hvordan Carmen kikka på Jens i dag. Det var ingen tegn til redsel, det lyste av hele hunden at hun hadde erklært ham som GUD. Det var like før hun avleverte til ham ved et par anledninger. Etter gårsdagens lille ”prat” mellom de to, var det åpenbart at Carmen kun hadde respekt og beundring for ham. Hm. Den lille myke hunden min trenger tydeligvis en bestemt sjef!

-------------

En fantastisk kurshelg hvor jeg har lært masse, både ”jaktteknisk” og ikke minst om relasjonen mellom meg og hunden min. Takk Jens og også Jill og Peter som kursarrangører. Dette var en flott opplevelse.

WT Andebu

Det var to klasser - Novice og Open. Og 6 poster, 2 på hver lokasjon, alle skulle gjennom. Og tre engelske dommere.

De 6 ekvipasjene ble med dommeren ut i området, og vi som venta på tur ble plassert ned i et buskas og hadde bra oversikt over den hunden som var i arbeid.

Oppgaven var en dobbelt markering. Og det første som slo meg var at det var særdeles lite tid mellom kast 1 og 2. Kastene gikk 180 grader fra hverandre. Det første på jordet på oversiden av hunden, og det andre i buskaset på bortsiden av tilskuerne. Den sist kasta skulle hentes først. Det gjaldt altså å snu seg fort rundt, så hunden fikk markert nummer 1 også.

Var fornøyd med både Carmen og meg selv på denne posten. Jeg klarte å få snudd meg fort rundt og hun markerte heldigvis nedslaget i buskaset bra. Hun lette bare litt etter den og kom pent hjem. Den på jordet gikk også greit å finne.

Oppgaven her var først en markering på jordet, så en dirigering det ble skutt på. Dvs først ble det skutt mot den skjulte, og da var det selvsagt meningen å snu hunden i den retningen. Men, her kokte det litt i pappen til den tobente, så jeg glemte helt å få snudd henne i riktig retning. Dermed stod vi med ryggen til da skuddet gikk. Markeringen på jordet, derimot så hun fint og fant kjapt.

Da vi snudde oss mot dirigeringen tenkte jeg at dette går vel aldri bra. Men, den lille fine hunden løp som et uvær rett fram dit jeg pekte og runderte bare en liten smule og fant dummyen. Avleveringene, derimot viste ”gamle synder” med et par æresrunder, og derav poengtrekket.

Dommeren her tok seg tid til litt veiledning av hver ekvipasje. Og han anbefalte å stoppe henne med fløyte på vei inn, få henne til å sette seg på litt avstand og gå fram og få dummyen.

Oppgaven her var en dobbelmarkering. Carmen måtte lete litt etter den første, og hadde også her et par små æresrunder.

Oppgaven var en markering først. Så ble det laget noe lyd inni krattet (siden startpistolen ikke funka). Carmen var ikke så opptatt av den lyden. Henta markeringen fint. Og gikk fint å sende ut på den skjulte. Men, også her æresrunder.

Dette var vår dårligste post i dag. Carmen så begge markeringene, men av en eller annen grunn sprang hun ikke rett fram mot den første, men vek av mot den andre like foran meg. Og siden vi ikke har dirigeringen inne, ble det vanskelig å få henne til å snu 180 grader rundt og løpet langt ut.

Jeg gav opp den første og prøvde å sende henne på den andre, men den fant hun ikke.

Ja, som sagt - dette med dirigering har vi ikke inne…

Oppgaven her var først en markering. På vei tilbake ble det skutt og kastet ut en på det samme stedet. Her følte jeg meg sikker på at Carmen ville løse oppgaven. Markeringen gikk greit. Hun stoppa helt opp på veien hjem, da skuddet gikk og jeg måtte kalle henne inn. MEN, hun fant dessverre ikke dirigeringen, og dermed ble det 0.

----------

Totalt fikk altså Carmen 63/120 poeng, med to nuller.

Vinner i Novice ble Faks Vanja ført av Robert Kjærstad, med 108 poeng. På andre plass Kayteen at Meadowlark ført av Bjørn Ødegård. Og på tredje plass Streamlight´s Choice Bia ført av Jan Foss.

Vinner i Open ble Capercail Jude ført av Grete Ranheim. På andre plass Toffedreams revolution ført av Siri Svihus. Og på tredje plass Faks Vanja ført av Asbjørn Kristiansen.

-----

Alt i alt var jeg veldig fornøyd med Carmen. Vi har jo rett og slett ikke kommet så langt på det med dirigering enda. Og selv om hun er god på stopp når hun ikke er i jobb, når jeg ikke helt gjennom på lang avstand og når hun søker. Så her er det hjem og trene. Og de dårlige avleveringene er jo ikke typisk henne, men en slags pubertetsgreie, antar jeg.

Det beste var jo at hun var rolig og tyst, oppmerksom og kul!

Ellers var det utrolig morsomt med engelske dommere. De var veldig opptatt av å simulere en ekte jaktsituasjon. Det var mange tilfelle hvor de hjalp handleren for å få hunden i rette området, uten at dette medførte noen 0. Det viktigste var å få hjem apporten. Hadde heller ikke inntrykk av at de trakk særlig mye for blåsing og ulydighet. Altså om du blåste stopp, og hunden løp videre og fant dummyen, så det ut til at det var helt greit. Annerledes enn vi er vant med fra hva norske dommeren ville vektlagt på en working test.

Walk up kurs dag 1

13 ekvipasjer møttes på kurs med Åse og Heidi, hos Åse. Vi gikk på linje; - dvs på tre linjer bak hverandre. På vei nedover jordet fikk hver hund en markering. På vei tilbake fikk hver hund én markering og én dirigering. 3 apporter på ca 2 timer - og dette ble de veldig slitne av.

På den første apporten fikk Carmen et lite anfall av ”galskap” på vei tilbake. Altså opptil flere æresrunder før hun kom hjem. Det var jo ”regelen” for Betty, men Carmen har jo så godt som aldri holdt på med sånn ulydighet. Og i hvert fall ikke med andre til stede. Litt tøff etter mandagens erfaring, tror jeg. Litt VEL høy selvtillit….

På den andre apporten var jeg veldig bestemt med henne da hun var på vei tilbake, så den kom rett i hånd. Må rett og slett stramme inn litt i en periode, antar jeg. Så barskt som hun fikk lov å oppføre seg på mandag er nemlig ikke lov.

Det var opptil flere av de andre hundene som var høye, pep, og også knalla. Men, Carmen var superkul og fullstendig tyst. Hørte ikke så mye som en eneste lyd fra henne hele kvelden. Og det er gull verdt. Setter mer pris på at hun er tyst enn all verdens dirigeringskompetanse.

For øvrig hadde hun ingen problemer med å lokalisere de tre apportene - hun løste oppgavene sine flott! Og dessuten var jeg veldig fornøyd med meg selv. For hver markering min egen hund henta var det jo 12 andre apporter å markere. Og det klarte den tobente veldig bra, faktisk.

Walk up kurs dag 2

Ny dag på Brårud. I dag starta vi med at de 12 ekvipasjene gikk på én linje. De tre ytterste på hver side jobba og de i midten gikk i kobbel. Det ble kasta markeringer til høyre og venstre, og vi skulle sende mot motsatt side.

Jeg strevde litt på første runde. Carmen ble veldig opptatt av markeringen som gikk på den motsatte side av dit hun skulle. Når i tillegg hunden som skulle hente den ble kalt tilbake et par ganger, huska hun nok lite av den hun skulle hente.

I andre runde huska hun bedre, men hun var litt lett i rumpa, og hadde det litt travelt med å løpe før jeg fikk gitt henne kommando. Hjem og trene stadga i utsendingssituasjon.

Det som var bra var hun løp rett ut dit jeg pekte, gjennom buskaset, istedenfor å løpe rundt. Dessuten hadde hun sine vanlige bra avleveringer i dag, ingen sånne æresrunder som sist, altså.

Deretter hadde vi en runde hvor det gikk tre markeringer i rekkefølge, og vi ikke på forhånd fikk vite hvilken vi skulle ta. Måtte altså markere alle tre. Carmen knalla på den ene, men kom kjapt hjem da jeg korrigerte henne. Som sagt, litt lett i rumpa i dag. På den annen side satt hun stødig som et fjell da nabohunden ble sendt, bare en meter fra henne, så jeg vet jo hun KAN.

På slutten skrudde Åse på flombelysningen på jordet ved huset. Vi trente å legge ut på tre områder, ganske nærme hverandre og sende på én og én. Hunden ble kalt hjem hvis den avvek fra linja.

Ellers var det 20. gangen vi var på kurs i Brårud-traktene i kvel. 10 ganger på kurset i våres, 5 ganger på rekruttlagsamlinger, 3 ganger på vannkurs, og til sist 2 ganger på Walk up kurs. Veldig bra å ha hatt de samme to dyktige instruktørene Åse og Heidi over så lang tid.

FART - Will to kill?

Etter en utrolig trivelig helg hos oppdretter, dro Carmen og jeg av gårde i dag. Vi dro til Håkan Johanzon og Karina Sellén på Gryt for å gjennomføre en FART - Fågelhundens arbeidstest.

Testen bestod av 5 momenter; *Samspill med testleder, *Inngjerdingen, *Gropen, *Blekkspruten og *Sleden.

Håkan tok Carmen med seg i kobbel og testa om hun ville være med en fremmed. Her var testlederen nøytral. Det syntes hun var helt greit, og hun tusla med uten å vise Håkan noen større oppmerksomhet. På momentet Kontakt fikk hun en 6er; - ”frimodig, velbalansert”. Og på momentet Följsamhet fikk hun en 5er; - ”nøytralt följsam”.

Deretter tok Håkan kontakt med henne, og hun svarte veldig fint med god kontakt og interesse. Karakteren ble 6; - ”svarer balansert”.

Deretter håndterte han henne - altså tok på ryggen, så på tennene og løfta på bena hennes. Det likte hun ikke og hun prøvde å trekke seg. På momentet Tilgjengelighet fikk hun en 1er; - ”bakker unna”.

Hun viste altså ingen sosial aggresjon.

Vi tok en tur opp i skogen til inngjerdingen. Et slags stort bur uten tak, og med 3 innganger. Oppi denne kasta Håkan dummyer.

På første kastet var det åpent på tre steder i inngjerdingen. En stor åpning, en liten åpning og også en netting som var mulig å forsere. Carmen løp rett ut og inn i inngjerdingen gjennom den største åpningen og henta apporten. Hun fikk gjenta det én gang, så ble den største åpningen lukket.

Bytteinteresse - Problemløsning, Konsentrasjon og Rasjonalitet; - her fikk hun en 6er - ”finner strukturert en inngang”. Hun var ikke miljøpåvirket. Byttehåndtering - Griperfunksjon gav en 5er; - ”grep i enden av dummyen”. Bytteinteresse - Beholderfunksjon gav en 10er; - ”holder fast”.

Hun strevde litt for å finne veien inn da den største åpningen var lukket, og hun prøve å få hjelp ved å gå bort til Håkan og ved å se på meg. Ingen hjelp å få. Dermed tok hun et par nye runder rundt inngjerdingen og fant den lille åpningen.

Bytteinteresse - Problemløsning, Konsentrasjon og Rasjonalitet; - her fikk hun en 4er - ”finner etter avbrudd inngangen”. Hun var ikke miljøpåvirket. Byttehåndtering - Griperfunksjon gav en 6er; - ”griper balansert midt på dummyen”. Bytteinteresse - Beholderfunksjon gav en 10er; - ”holder fast”. Problemløsning - Konsentrasjon og Rasjonalitet når den store luka var stengt gav en 6er; - ”strukturert, finner utgang”.

Så ble det veldig vanskelig med bare nettingåpningen tilgjengelig. Her ble hun litt frustrert og løp pipende noen runder rundt inngjerdingen. Hun prøvde å grave litt på feil side, og litt på riktig side. Så kom hun seg inn og fikk tak i dummyen, men fant ikke veien ut. Dette ble hun så frustrert over at hun begynte å gnage på dummyen. Håkan avbrøt atferden ved å løfte litt på nettingen, slik at hun kom seg ut. Så gjentok han kastet inn, slik at hun kom seg både inn og ut under nettingen.

Bytteinteresse - Problemløsning, Konsentrasjon og Rasjonalitet; - her fikk hun en 4er - ”finner etter avbrudd inngangen”. Hun var ikke miljøpåvirket. Byttehåndtering - Griperfunksjon gav en 6er; - ”griper balansert midt på dummyen”. Bytteinteresse - Beholderfunksjon måtte beskrives med 0; - ”kan ikke bedømmes”. Problemløsning - Konsentrasjon og Rasjonalitet når begge lukene var stengt gav en 1er; - ”passiv, behøver støtte”.

Til slutt på dette momentet ble de to lukene åpnet igjen. Det som var snodig å se da var at Carmen tok seg inn gjennom nettingen på tross av de åpne lukene og løp ut gjennom den lille luka.

Så gikk turen videre i skogen, til den såkalte gropen - et hull i bakken med granbar over.

Først ble dummyen kasta i området og hun var raskt ut og henta og raskt hjem. Bytteinteresse - oppleterfunksjon fikk en 6er; - ”intensivt i relevant område, rasjonell”. Hva gjaldt Byttehåndtering fikk hun en 6er; - ”bærer balansert”. Og Byttehåndtering - Beholderfunksjon gav en 1er; - ”bærer frimodig til fører”.

I andre runde gjemte Håkan den lille dummyen under granbaret. Carmen løp ut til rett område, søkte litt rundt og kom tilbake til gropen, og stakk halsen langt ned for å få tak i dummyen.

I siste runden bara lata Håkan som han la ut noe. Hun søkte ganske stort, og etter en stund kasta han dummyen ut mens hun kikka en annen vei, så hun fikk funn.

Karakterene ble de samme på runde 2 og 3 som på 1. Dessuten var hun ikke Miljøpåvirket.

Dette momentet bestod av en såkalt blekksprut. En slags snodig ”dokke” som ble festa til ei line i en motor, og lina ble strekt ut langs veien.

Lina ble surret inn i stort tempo, slik at blekkspruten kom farende forbi, og Carmen skulle få slippe bort i kobbelets lengde og etter hvert kobles løs. Hun kasta seg fram. Og da hun ble kobla løs spant hun bort til dokka for så å ta den opp og komme hjem med den.

På Oppdagelsesevne - registrering av bevegelse og lyd fikk hun 10; - ”når lina strekkes”. På Bytteinteresse - Etterfølgerfunksjon fikk hun 8; - ”veldig rask, kraftfull”. På Bytteinteresse - kontaktevne, uidentifisert bytte fikk hun 10; - ”umiddelbar nærkontakt”. På Byttehåndtering - Griperfunksjon fikk hun 6; - ”griper balansert, rasjonelt”. På Byttehåndtering - Bærerfunksjon fikk hun 8; - ”bærer balansert, etter omtak”. På Byttehåndtering - Under bæring fikk hun 5; - ”Tilpasset grep”. Og på Byttehåndtering - Minnefunksjon fikk hun 7; - ”Gjentatte kontroller”.

Momentet ble gjentatt, med den forskjellen at Håkan holdt igjen lina slik at hun fikk motstand. Da kom villdyret fram i Carmen. Hun knurra og fillerista det gjenstridige byttet - det gjaldt å få avliva det ordentlig. Hm… hvordan vil hun reagere på et skadeskutt vilt, mon tro?

På Bytteinteresse - Etterfølgerfunksjon fikk hun 8; - ”veldig rask, kraftfull”. På Bytteinteresse - kontaktevne, identifisert bytte fikk hun 10; - ”umiddelbar nærkontakt”. På Byttehåndtering - Griperfunksjon fikk hun 6; - ”griper balansert, rasjonelt”. På Bytteinteresse - Beholderfunksjon ved byttemotstand fikk hun 9; - ”Mister, raskt gjentak, siden regulert intensiv, uten å miste”. På Byttehåndtering - etter byttemotstand fikk hun 8; - ”rister og skaker”.

Dette var momentet som tas med i tillegg på FART 2; - altså for de over 12 måneder. Her kom det fram reaksjoner som var helt overraskende for meg. Jeg hadde trodd at Carmen skulle bli redd, men hun ble sint!

Momentet var en slags slede med en halvfigur i papp med store hvite øyne. Den ble dratt fram etter noen tau og kom mot oss i skogen. Jeg skulle holde Carmen igjen.

Hun bjeffa konstant, reiste bust fra nakken til halen, knurra og fråda. Fråden spruta faktisk om munnen på henne. Hun stod i stramt kobbel og til dels stampa i bakken med forbena. Hun kasta ikke så mye som et blikk på meg, og sendte Håkan et kort blikk. Hun virka rett og slett rasende på dette uhyret som nærma seg.

Da sleden stoppa opp gav hun seg ikke med utfallene. Det tok ganske lang tid før pelsen begynte å legge seg litt. Så nærma hun seg sakte sleden, og jeg fulgte på. Kom helt fram og hun fikk servert pølse, som ble lagt på figuren. Vi gikk forbi figuren og hun fulgte sporet av den innover. Vi snudde og gikk mot figuren bakfra. Da hadde hun et nytt lite utfall mot den.

For at hun skulle avreagere passerte vi gjentatte ganger, og Håkan hadde lagt ut pølsebiter for hver gang. Og til slutt passerte vi noen ganger uten pølse. Hun roa seg helt ned.

Så var det karakterene, da. På Skremsel - uidentifisert potensiell fare fikk hun 2; - ”Offensiv interesse med sporadisk usikkerhet uten flukttendens”. På Aggresjon - uidentifisert potensiell fare fikk hun 8; - ”kraftfull skarphet, noen angrepssignaler”. På Aggresjonsbalanse - Intensitetsregulering av aggresjon tilpasset trusselens aktivitet fikk hun 3; - ”langsomt minskende aggresjonspåslag”. På Undersøkelsesevne - uidentifisert potensiell fare etter evt aggresjonspåslag fikk hun 9; - ”forsinket start uten støtte”. På Avreageringsevne etter skremselspåvirkning fikk hun 4, - ”gjenstående usikkerhet ved oppvending eller passasje”.

Lyd ble bedømt med egne karakterer. Her fikk hun karakteren 1 på Kampbjeff; - ”Ingen”. Hva gjaldt piping fikk hun noen anmerkninger. Hun sutra litt innimellom momentene. På Sosial kontakt og I forventing av bytteaktivitet fikk hun 1; - ”ingen pip”. Mens Under bytteaktivitet og Ved passivitet fikk hun 2, - ”enkelte pip”.

På Stressnivå under passivitet fikk hun 3; - ”raskt minskende”. På Stressnivå under aktivitet fikk hun 4; - ”minskende stresspåslag, for det meste tilpasset”. Og på Stresspåslag under skremselspåvirkning fikk hun 2; - ”for det meste offensivt kontrollert”.

Hun trenger mer trening på å la seg håndtere; - det vet jeg jo. La hundevante folk kjenne på kroppen hennes og belønne med godis.

Videre lærer hun raskt, når hun får introdusert oppgaver. Jeg må huske på å la henne fordøye positive ting ved innlæring. Noe av det samme Gunilla W. snakka om - med å ”legge hunden til side” etter nyinnlæring.

Markeringer - viktig å unngå de store søkene. Tillate at hun leter i en ”korridor”, altså at hun kan få søke i dybden. Og at jeg kan tillate små utslag av søk i begge sideretninger. Men IKKE at hun gir seg på å søke i helt feil område. Da er det bedre å kalle inn og kaste på nytt.

Ut fra reaksjonen hennes på dette med bytte som gjør motstand ble jeg råda til å trene med progresjon. Altså tenke på viltets størrelse og terrengets vanskelighetsgrad. Dette slik at hun ikke for raskt ”utsettes” for noe som er for vanskelig å få med seg hjem. Det er jo selvsagt ikke ønskelig med en slik ”drapsatferd” på en retriever som skal ta med seg et vilt hjem. Men, det kan komme fram hvis hun for tidlig i sin karriere kommer over noe som er veldig vanskelig å bære med seg.

Etter sleden sa Håkan at med denne hunden behøver du ikke være redd for å gå ut en mørk kveld! Han sa også at dette var siste gangen hun fikk lov til å oppføre seg sånn. At slik skarphet IKKE skal aksepteres. Hvis hun kommer opp i situasjoner er det viktig å la henne avreagere. Tilsier situasjonen at det ikke er mulig for henne å avreagere (f. eks. på et lite barn) må jeg avlede isteden.

Også er det viktig at hun aldri får løsning på å skremme vekk en ”trussel”; - for det vil gi en læring som kan forsterke atferden. Lykkes hun med å skremme én gang vil hun erfare at taktikken funker.

Dessuten er det viktig ifm korreks at hun får et alterantiv. Altså ikke bare "fy" og "nei", men gjerne "fot" eller "følg med". Slik at hun kan utøve positiv atferd i steden for det som er forbudt.

Ift lyd og stress - selvsagt jobbe med passivitet. Ro og kontakt i front, ikke belønne fot med raske nye oppgaver. Igrunn litt motsatt av det Asbjørn ønska på kurset jeg var på. MEN, akkurat det samme som oppdretter har snakka om ift avlevering og det å roe ned.

………………

Du verden! Jeg må si jeg ble overraska over at hun viste sånn skarphet. Jeg hadde forventa at hun skulle bli redd. At hun skulle gjemme seg bak meg, eller gjøre noen kenguruhopp og be om støtte. Ble veldig forundra over at hun ikke søkte støtte hos meg i det hele tatt. Har fått litt å tenke på. Prinsessen har sin forkledning. Hun er ikke bare vek, hun er skarp også.

Og er selvsagt enda sikrere enn før på at jeg må reagere veldig bestemt på skarpe tendenser, ikke tolerere det!

Om noen uker skal flere i kullet testes. Det blir veldig interessant å høre deres resultater!

NKL Brunsholm

Ja, Carmen starta i Nybegynnerklasse på jaktprøve i Brunsholm i dag - i Sverige er det altså vilt. Og vi har jo trent med vilt, men mest matvilt, for det er jo det vi har fått tak i. Også har vi trent litt med måke og nøtteskrike i det siste. Og for 4 måneder siden trente vi én gang med kråke.

Vi var nummer 12, så jeg fikk god tid til å studere de første ekvipasjene og legge en strategi for hvordan vi skulle gjøre det. Særlig feltet hadde jeg laget en skikkelig fin plan for.

Så var vi i gang. Hun gikk fint og rolig fot ned til stamplass, markerte suverent og løp rett på den første markeringen - som altså var en kråke. Også syntes Carmen kanskje at hun skulle få litt oppmerksomhet, siden hun var i Sverige og greier. Noe med at vi i Norge pleier å bære ting på ryggen, ryggsekk osv.… Så, hun prøvde vel å få med seg kråka på ryggen, muligens? Men, dommeren syntes mildt sagt lite om en hund som rulla seg på viltet. Så jeg fikk beskjed om å kalle hjem, og når det ikke førte umiddelbart fram, så fikk jeg kort og bestemt beskjed om å gå ut og hente henne.

Og det var altså takk for i dag - vi fikk ikke fortsette til de andre postene. Skikkelig kjipt å måtte gi seg omtrent før det hadde begynt. Ble veldig skuffa over at vi ikke fikk fortsette. Jeg sa til dommeren at det var bra jeg ikke hadde reist så langt, da… Men, han skjønte nok ikke humoren min.

Det er jo veldig lærerikt å gå prøve. Og sjelden en får trent så naturtro, med diverse tilskuere, medhjelpere, skytter, hagleskudd osv. Så det var veldig ergerlig ikke å få kjørt gjennom prøva. Men, dommeren har alltid rett, - eller var det aldri rett….?

Ikke annet å gjøre enn å fortsette med vilttreningen.

Med til historien hører at jeg var med på dommermiddagen samme kveld. Og det var jo ikke til å unngå at ”kråkebolla” - altså Carmen - ble et tema. Til alt overmål hadde jeg gitt oppdretterne et glassunderlag med bilde av Carmen som apporterte and. Denne ble liggende rett foran dommeren som kommenterte ”.. men, det er ikke kråke”! Han lot seg ikke imponere, altså.

Vel, i AK i Norge blir det definitivt ikke noen kråke, siden vi i Norge kun bruker matvilt på prøver. Men, det er jo noe med at særlig vanskeligere enn kråke blir det antalige ikke. Så, hvis hun henter kråke burde hun klare det meste. Dermed er det nok ikke så dumt med litt kråketrening!

Dag 1 på Mesterskapshelgen

Mesterskapet er lagt opp sånn at det begynner med en innledende grunnomgang med 3 poster. For å få gå videre til grunnomgang 2, må man klare seg uten 0 på de tre første postene. Grunnomgangene gjennomføres med dummies. Så plukkes de beste unghunder og voksne hunder ut til å være med i semifinale og videre i finale på søndagen, og da foregår konkurransen med vilt.

Alle øvelsene i helgen var markeringer og dirigeringer; - mest av det første.

Hvordan gjennomførte så den lille prinsessen oppgavene sine?. Vi starta på post 3 hos Morten Kielland. Her gikk det en enkeltmarkering et stykke inn i skogen, og den landa oppi noe kvist. Dette var en ganske grei oppgave for Carmen, og vi fikk 19 poeng.

Verre var post 1; - her var det mange av unghundene som røk ut. Det var faktisk en del kritikk av denne posten, siden hunden satt med sola rett i ansiktet og nok hadde vanskeligheter med å se kastet. Dummien landa på enga like foran skogkanten.

Carmen satt for sikkert hets skyld og så på meg da kastet gikk. Og jeg var ikke rutinert nok til å få henne til å følge med (det hadde jo vært bedre å miste et par poeng for å hjelpe henne til å finne apporten). Å prøve å dirigere henne der ute gikk jo ikke så bra… Så jeg fikk beskjed om å kalle hjem.

På post 2 var det en dirigeringsøvelse, dummyen var lagt ut litt inn på en sti/skogsvei. Jeg stod og så litt på de som var foran oss, og så at samtlige hunder dro inn i buskaset før de kom fram til dummyen, siden de fulgte sporene til utleggeren. Dermed trøkka jeg til med et reelt “GÅ” da jeg sendte henne ut og et nytt “GÅ” da hun var der de andre vek av fra stien. Men, hun løp like herlig inn i buskene. Men, så kom hun ut igjen der dummyen lå og fikk funn. 12 poeng fikk vi, og det var vel fordi hun beviste at hun ikke kunne gå langt nok rett fram.

For Jennie og Carmen var det “takk for i dag” etter den innledende runden, siden de begge fikk 0 på en post. De havna hhv på 51. og 17 plass, altså i hver sin konkurranse (voksen og unghund). Irma, Lea og Ida, derimot, gikk videre til grunnomgang 2.

Carmen fikk faktisk best resultat av de som røk ut i første grunnomgang.

Så kunne jeg altså være tilskuer resten av dagen. Carmen fikk slappe av i bilen og jeg fulgte Kari rundt på hennes poster. Både Kari, Fredrik og Øivind gikk videre til andre grunnomgang.

Ida/Kari og Øivind/Irma havna på hhv 41. og 28. plass med 2 og 1 nuller. Lea/Fredrik klarte seg uten 0 i den andre grunnomgangen og kom på 23. plass. Men ingen av Østfoldingen gikk videre til semifinalen.

Det var én spesiell post i andre grunnomgang hvor hundene fikk 0 hvis fører måtte hjelpe dem mer enn én gang på en dobbeltmarkering på linje. Her var det mange som røk ut, og ikke alle syntes posten var en simulering av en jaktsituasjon, hvor en jo har som mål å få viltet inn fortest mulig.

Etter en lang dag rakk vi litt avslapping på 12-mannsrommet før det var festmiddag med bilder, taler og offentliggjøring av resultater og deltagere i semifinalen.

Semifinale og finale på Mesterskapshelgen

Litt tall: Av de startende var noe over halvparten labradorer. I semifinalen for unghund var 9/10 labradorer, og én Golden. I NM var 6/8 labradorer og 2 Flater. Et svært høyt antall labradoren som gjorde det bra, altså.

Det var overveldende dansk representasjon i semifinalen på Unghunder; - hele 6 av 10 ekvipasjer. Av de 4 norske som gikk videre var det 3 som vegra vilt (reprise fra i fjor?). Kun Jan Foss med Streamlights Choice Bia kom videre, og han redda Norges ære ved å havne på tredje plass i unghundmesterskapet. Rikke Hansen med Lucky Labradors Snowflake ble beste unghund, og Ove Simonsen med Lærkeredens Urd kom på andre plass.

En av de danske dommerene holdt faktisk en “appell” i sin avslutningstale, hvor han ba om at vi i Norge måtte innføre vilt i begynnerklassen. Han syntes nok det var tragisk at så gode hunder ble slått ut pga manglende trening med vilt.

I seminfinalen i mesterskapet stod det bedre til med den norske representasjonen. 8 hunder gikk til semifinalen - Berit og Trond Gjøtterud, Asbjørn Kristiansen med to hunder, Heidi Kvan og Trond Pettersen. I tillegg var svenske Ingela Karlsson og danske Ove Simonsen med. Trond P og Berit pådro seg en 0 og ble ikke med i finalen.

Finalen ble avviklet som en Walk up og publikum fulgte spent med og heia alt vi kunne på de norske. Men, jammen stakk danskene av med seieren her også. Ove Simonsen med Lærkeredens Ask vant altså “ballet”, tett fulgt av Trond Gjøtterud med Searover Kits Dog. Og på tredje plass kom Asbjørn med Stolthetens Hail Fellow Moira.

Veteranmester ble Frank Skjerping og NJCH NMJR06 Siyu Rosie.

Carmen fikk for øvrig være med rundt og se på søndagen. Og hun var fullstendig superkul. Kikka litt ut på jordet der konkurransen foregikk, og la seg til å sove. Var ikke ”på” i det hele tatt. Det var akkurat som det som foregikk der ute av hagleskudd og kasting ikke angikk henne. Dette synes jeg er helt fantastisk. Jeg mener, - dirigering skal vi alltids få trent på utover høsten og vinteren. Men, å bevare roen, - det hadde vært litt sent å begynne med nå, hvis hun hadde rukket å blitt stressa opp.

Oppsummert var helgen veldig lærerik mtp det jaktlige. Dessuten et veldig sosialt arrangement, hvor vi hadde det veldig hyggelig både internt i Østfold-gjengen og sammen med den ”store jaktfamilien”.

Vannkurs 1 hos Åse og Heidi

Siden Monica også skulle på kurs samkjørte vi fra Ås i dag - trivelig! Og dette 3-kvelders kurset handler altså om vannarbeid.

Vi ble delt i to grupper. Aud Grethe med Lotta, Christine med Kit, Therese med Victor og jeg med Carmen. De to labradorene var altså på vår gruppe, ellers var det bare Flater på kurset.

Vi hadde to forskjellige områder som vi var på - to forskjellige myr utganger, hvor det var ganske kort avstand over til andre siden.

På det første området fungerte Carmen helt suverent. Hun var direkte ut, over og direkte hjem. OG hun avleverte uten noen som helst form for risting. Vi kom så vidt inn på dette med risting. Og jeg ble fornøyd da Heidi beskrev at hun brukte akkurat samme metode som jeg gjorde på Carmen for å unngå risting. Poenget til Heidi var at ”all verdens” hold-fast-kommandoer ikke kommuniserer til hunden at den IKKE skal riste seg. For at den skal forstå det, må vi fortelle den at det ikke er lov til å riste seg.

Og det gjør man ved å legge en hånd på nakken og si nei. Enkelt og greit. Og det er jo akkurat det jeg har gjort med Carmen; - den økta vi hadde på Odals verk har altså hatt effekt. Kult!

Etter en stund bytta altså Åse og Heidi område. Og der slet jeg litt mer med å få Carmen til å gå rett ut. Hun ville helst springe litt langs land og så gå ut i. Kalte tilbake om igjen og om igjen. Poenget er ikke å tillate all denne springinga langs land. Hunden skal gå ut i der vi ber den om å gå uti. Den som gir seg har tapt, så til slutt stod jeg med myrvannet en cm under toppen av støvlene og balanserte på kanten av myra. Og Carmen kasta seg uti der jeg ba om det.

Nå er det hjem og trene vannutganger, før den helvetes vinteren kommer med kuldegradene sine!!

Vannkurs 2 med Åse og Heidi

Enda en flott dag på kurs og samkjøring med Monica. Snart kan vel hennes bil også veien til riksvei 177...

Carmen var bedre på å gå rett ut enn sist. Øvelse gjør som kjent mester, og vi har jo hatt et par vanntreninger siden sist kursdag.

Gruppa mi begynte på det største vannet i dag. Vi begynte med at Heidi kasta markeringer over ”kanalen”, og vi sendte én og én hund. Carmen gikk rett ut og rett hjem.

Her forklarte Heidi at vi må trene gradvis vanskeligere med disse unge hundene. De skal trenes til å kunne sendes mot et referansepunkt fra forskjellige kanter.

Så ble det kasta flere markeringer over ”kanalen”. Vi forflytta oss litt og la ut to områder på land. Så bytta vi på å sende hundene til de tre områdene. Den over vannet gjorde Carmen som forventa. Hun løp tilbake til det punktet hun forserte vannet på forrige markering. Og ”vandra” litt langs vannkanten før hun kasta seg uti.

På landdirigeringene gikk den ene greit, den andre ble litt leting. Da jeg på nytt sendte henne over vannet gikk hun rett ut. Flinke Carmen.

Vi bytta område med den andre gruppa. Og denne gangen jobba vi to og to hunder. Den ene fikk sitte passiv mens den andre fikk en dobbeltmarkering; - én over vann og én på land. Vi bytta på hvem som ble kasta først av dem, og de henta den siste først.

På dette stadiet i kurset tror jeg Carmen begynte å bli litt sliten og kald, så hun hadde ikke så fine avleveringer som hun jo har fått det siste. Mer tendens til å ville riste seg før avlevering. Heidi innskjerpa meg at jeg ikke måtte sette dummyen inn i munnen på hunden igjen, men selv la henne plukke opp fra bakken. Få inn en vane på hunden at den på egen hånd korrigerer feil. Lurt!

Carmen surra for øvrig litt med minnesmarkeringene på land. Spesielt ble det mye i prinsessehodet når vi på slutten hadde begge hundene til stede ”på linja” og det ble kasta til to nye områder. Altså slik at de til sammen hadde fire områder. Da ble det litt stort søk på Carmen og ikke minne om det ene stedet hun skulle til.

Fikk avslutta med en fin fremmadsending til ett av områdene.

OK, noe av dette ble litt i vanskeligste laget for Carmen. Men, det er jo bare å bygge sten på sten i dette, og prøve å få til en progresjon, hvor jeg jo må teste grensene hennes litt. Og fint å ha noe å strekke seg etter i treninga.

Vannkurs 3 med Åse og Heidi

Vi var delt i to grupper i dag også. Vår gruppe begynte med litt gjennomgang på dirigering på vann. Nå er det ingen av hundene på gruppa som har kommet så langt at vi kan begynne med dette på alvor, så det ble mest en demonstrasjon av hva vi kan gjøre i treninga etter hvert.

Poenget er jo selvsagt at dette må fungere på land før en tar det på vann. Vel, det vi gjorde var at Heidi kasta stein på vannet og vi sendte hund. Da hunden kom fram og begynte å svømme og lete, avventa vi til den var i ferd med å ta kontakt og blåste stopp, for så å belønne med tennisball.

Skrittet videre var å vise armsignal for sidedirigering, og belønne med ball så fort hunden snudde hodet i riktig retning. MEN, som sagt, dette må vi jo øve masse på på land først.

Vi gjorde også den øvelsen Heidi snakka om tidligere. Nemlig satte igjen hunden på andre siden av vannet, kasta dummier bak, sitt og bli, gikk selv rundt, kalte hjem, sendte hunden ut og hente. Vi var to og to på denne øvelsen. God hjelp for meg at Christine stod igjen der ute og kunne snakke til Carmen når hun vurderte å bryte bli-kommandoen.

Carmen var faktisk veldig flink til å kaste seg uti vannet og svømme rett til meg - altså ikke løpe rundt. Fikk det tipset av Heidi at jeg IKKE skulle stå oppreist og fløyte, men sitte på huk ved vannet, og plaske litt forsiktig med hånda og rope lavt på henne. Altså for å unngå at hun beina rundt.

Så var det å sende henne ut. Det så umiddelbart ut til å gå greit, med viste seg å være vanskelig over det forholdsvis brede tjernet. Da var det veldig fint å ha en medhjelper på andre siden som kunne lage litt lyd og kaste dummy i været. Så funka det fint og Carmen svømte over og svømte tilbake.

Så bytta vi område med den andre gruppa. Og vi lagde oss områder - på et par ”øyer”/over ”øya” og på land. Fikk altså testa hundens minne og lydhørhet, kanskje også mot på å gå uti. Carmen har jo kommet seg en hel haug ift akkurat det siste.

Dagens desidert morsomste erfaring var litt ”ringside-handling” fra Heidi. Dvs. Carmen ble sendt på en dirigering til en blind dummy i sivet. Hun gikk villig ut, men for langt. Og dermed var jeg i gang med å dirigere henne, med Heidis hjelp. Heidi stod rett bak meg og var sufflør, og jeg gjennomførte.

Du verden så bra det gikk! Utrolig hva riktig timing betyr. Den lille fine hunden min lot seg stoppe mange ganger der ute, kom nærmere, søkte til høyre osv. Holdt på lenge, hørte på meg, og fikk funn. KJEMPEMORO!!

Dermed var det slutt på vannkurset, som altså har gått over 3 ganger. Har vært veldig lærerikt!! Takk nok en gang, Åse og Heidi for bra kurs!!

Vi reiste av gårde litt over 06 i dag og var hjemme ca 20 - en lang dag altså.

Og prinsessen klarte det igjen - hun fikk nok en førstepremie i BK, med Johnny Henriksen som dommer.

Helt utrolig, men jeg trakk nummer 1 denne gangen også (av 13 startende hunder). Var ikke så glad for det, kunne godt ha tenkt meg å observert prøveinnholdet en gang eller flere før det ble vår tur.

Kort oppsummert vil jeg si at noe gikk bedre og noe gikk dårligere enn forrige gang.

Prøva begynte med en veeeeldig lang fri ved foten. Dvs det var bare de to første ekvipasjene som måtte gå så langt fri ved fot; - på de neste korta de ned avstanden med 1/3-½ av lengden.

Carmen og jeg måtte både passere en oppbundet ”picking-up” hund og en haug med tilskuere. Hun gikk helt fint fri ved fot helt ned til dommeren. Så gikk det en markering i retning opp mot tilskuerne, altså der vi hadde kommet fra. Litt leting, men hun kom greit hjem med den.

Neste øvelse var markering på blankt vann. Carmen valgte å gå ut i vannet et annet sted enn hun ble sendt fra. Etterpå har jeg lurt på om jeg skulle ha gitt henne et mer tydelig ”dirigeringssignal” for å få henne til å gå rett ut? På den annen side var det veldig mange hunder som valgte den alternative utgangen som hun gjorde. Det førte dem jo raskere til dummyen, siden de fikk kortere svømmestrekning.

Avleveringen på denne første vannmarkeringen fungerte suverent. Hun spant opp på land og spurta fram til meg. Ingen risting eller slipping - men, pent i hånd. Bra, Carmen!

Dermed var det felt, og dagens lille ”nøtt” hva hundeføring angår. Man lærer vel etter hvert, ikke minst av egne feil. Jeg burde selvsagt ha skjønt at jeg burde vært veldig tydelig på å sende henne i litt mer ”motsatt” retning av der markeringen hadde gått.

For, Carmen løp jo tilbake der hun hadde vært, og det var det mange hunder som gjorde i løpet av dagen. Det hjalp vel ikke akkurat at hun hadde måttet passere så masse folk på veien, heller. Hun syntes for øvrig en av tilskuerne var dritskummel, der hun var ute på ”feltsøket” sitt og måtte buste og si fra litt.

Da var det flott å ha en dommer som var ute etter å bedømme hundens jaktegenskaper, og ikke førerens nybegynnerfeil. Jeg fikk beskjed om å kalle hjem hunden og sende henne i motsatt retning av tilskuerne. Og når Carmen først kom i gang med feltsøket, så gikk det fint. Selv om hun stoppet og spurte om hjelp av og til; - hun var nok preget av den, for henne, litt tøffe starten.

Etter at hun hadde henta tre stk, var det ny markering på land. Så tilbake til feltet og hente en til. Og prøva ble avslutta med en markering på blankt vann. Også denne vannavleveringen gikk fint. Riktignok fikk hun rista seg litt samtidig som hun sprang hjem, men hun leverte fint i hånd.

Som sist var det litt uro rundt foten i ro-situasjoner. Det blir kanskje litt tøft for henne. At det er enklere å ha en oppgave; - gå fot fra A til B. Enn dette med å stå stille og høre på dommers forklaringer, for så å forflytte seg bare litt i en eller annen retning. At hun melder seg litt ut, fordi hun ikke helt skjønner at vi er på jobb hele tiden. Jeg vet ikke. Noe å jobbe med framover.

Når oppgavene kom var hun helt lugn og konsentrert og full av arbeidslyst. Jeg lot henne stå ved siden av meg, forlangte ikke at hun skulle sitte. Vet at det bare hadde blitt mas, med det underlaget av våt myr. Og hun er jo superstødig ift det med knalling, så hun venter fint selv om hun står ved siden av meg.

Opprop på morgenen var kl 08 og premieutdelingen var ferdig nærmere kl 18. + et par timers kjøring hver vei = en lang dag. Men, en veldig fin dag. Skikkelig lærerikt å konkurrere. Det blir noe helt annet enn trening.

Min fantastiske lille prinsesse debuterte med en førstepremie i BK dag!

På ettermiddagen reiste vi oppover til Trondsbu (Kongssvinger) på bevegelig prøve, med Britt Elise Hjortnes Vold som dommer.

Det ble startnummer 1 på Carmen og meg, så dermed var vi i gang med det samme.

OK, innrømmer at jeg var litt nervøs, men det var det jo ingen grunn til, så flink som den lille prinsessen var. Prøva bestod i markering på vann, markering på land, markering på vann, markering på land og feltsøk til slutt.

Vannmarkeringene var skikkelig lange, på blankt vann. Carmen var stødig som en klippe, helt lugn og tyst, og markerte perfekt. Løp ut med stor iver. På første markeringen kasta hun seg i vannet, på den andre nølte hun et brøkdel av et sekund.

Jeg fikk nesten apportene i hånd, men bare nesten, før hun rista seg. Og dette var jeg spent på om ville hindre oss i å få førstepremie. Men, siden hun gjorde alt annet perfekt, mista vi altså ikke premiegraden på det.

Landmarkeringen var en kort og en lang. Den lange på land og også en av vannmarkeringene mistenker jeg at landa et litt annet sted enn kasteren prøvde å treffe. Særlig på landmarkering nummer to var det to-tre trær mellom Carmen og nedslagsplassen. Men, dette så ikke ut til å ødelegge noe for Carmen - hun visst godt hvor den var.

Til slutt feltsøk, og dette var jeg virkelig spent på, siden jeg kan telle på 1-2 hender de gangene Carmen har trent feltsøk. Feltet var avlangt og smalt, begrensa av sivområde/vannet på den ene siden, og hytta, området der tilskuerne var på den andre siden. Også strakk det seg så langt innover, og på andre siden av en liten høyde at en ikke så hunden når den jobba lengst ute.

Flere av de andre hundene hadde problemer med den delen av feltsøket som var lengst fra vannet, siden de var så opphengt i vannet. Carmen stod også og tok overvær utover vannet, men bestemte seg kjapt for at der ute var det ikke noe. Men, hun fant to i sivet, og tre på land. Hun var kjempelett å sende ut. Våken og konsentrert, stor fart både ut og inn. Hun lot seg også sende i den retningen jeg prøvde. Siden jeg var først, ante jeg jo ikke hvor de lå, men prøvde å sende henne i retninger hun ikke hadde vært før.

Da hun hadde henta fem, fikk jeg beskjed om å kalle hjem, og at dommeren hadde sett nok. Så var det bare å vente på de 6 andre deltagerne da, før vi fikk vite premiegraden.

Da dommeren tok kritikkgjennomgangen til slutt og kom til nest siste hund som hun hadde lurt på skulle få andre eller første, og kommet til at det ble første, ja, da skjønte jeg jo at det gikk veien med Carmen i dag. Og faktisk også at hun var prøvas beste hund!

Helt fantastisk å være ferdig med den ”obligatoriske” BK-starten! Det kan hende jeg stiller Carmen på en BK til i Norge. Vi er i alle fall påmeldt, men har fått høre at prøva kanskje blir avlyst pga dommermangel. Uansett skal hun få stille en gang i Sverige, så vi også får en prøveerfaring med vilt i BK før opprykket til AK.

Og AK - hvis noen skulle lure på det, ja, det blir først på våren 2011. Den lille hunden min er ikke moden for AK-oppgaver enda. Én ting er at hun selvsagt må bli dirigerbar, altså vi som team må komme lenger i treningen enn vi er per i dag. Noe annet er belastningen med å gå i par eller på linje med andre hunder. Og det er hun ikke klar for enda!

Takk, Anita og Jørgen, for en fantastisk liten hund. Takk også for bra oppfølging og kurs gjennom våren. Takk også til Heidi, Åse og Asbjørn for kurs og veiledning.

Jeg kjørte hjem med et smil om munnen og kunne ikke stoppe å smile. Føler meg privilegert og lykkelig!

Hjemme igjen og kunne konstatere at det allerede hadde drøsset inn massevis med lykkeønskninger på FaceBook.

Dro av gårde på kurs utenfor Kongsberg i dag - med Asbjørn Kristiansen. Jens hadde fått låne kameraten sin sitt fantastiske småbruk, godt utstyrt med både kaffemaskin, toalett, dusj og diverse sengeplasser. Vi var til sammen 7 ekvipasjer i helgen; - 5 med Jaktlabber, en med Golden og en med Flat. Og folk/hunder bodde både i hus, campingvogn og telt. Ellers var det veldig koselig å bli bedre kjent med folk i avdeling Vestfold/Buskerud - fint å knytte nettverk til andre Retrieveravdelinger!

Asbjørn begynte med å snakke litt om sin filosofi. Litt annerledes enn mye av det jeg har hørt på kurs det siste halvåret. Han var ikke så opptatt av streng disiplin og ”lydighetspirk” rundt foten. Alt dette om ”grunnskole”, at det var så fryktelig viktig med fot, sitt og bli, avlevering osv. FØR en kunne begynne med noen ordentlig apporteringstrening.

Mente en sånn tilnærming rett og slett kunne stresse hunden. Og få fram pip. At en måtte gi hunden tid fram til den var 3 år med å få tingene på plass, istedenfor å forlange så voldsom perfeksjon av en ung hund. Og han var altså ikke redd for høyt trykk, med f. eks. Bumper boy, men redd for overdreven disiplin.

Han var også skeptisk til å problematisere så mye at en liksom bare skulle jobbe med ett moment i ukevis, uten å tenke helhet.

Vi fikk også en kort økt på jordet (uten noen Bumper boy!). Og denne kvelden må jeg innrømme at jeg ble kjempebekymra over Carmens avleveringer. Det skjedde nemlig noe helt nytt i hennes karriere - hun bare tøysa med avleveringen. Løp rundt som en gal på jordet, kasta dummyen opp i lufta, hoppa i bukkesprang bortover og var helt umulig å kalle inn. Årsaken? Jo, sånne markeringsdummies med sløyfebånd på. Jeg fant ut at Carmen faktisk aldri tidligere har prøvd å apportere sånne, så hun hadde rett og slett ikke kompetanse på å gripe dem. Prøvde å bære/dra dem etter sløyfebånda, og da ble det jo bare tull.

Det viste seg for øvrig resten av helgen, at dette kom seg etter hvert, og hun avleverte ordentlig igjen!

En felles treningsfilosofi for hele helgen var dette med å lage flere områder, og tilpasse påvirkningen på forstyrrelsen etter hver. Vi begynte dermed med å lage området ved å la hunden se at vi kasta ut dummier.

Poenget med flere enn ett område var å aldri la hunden tro at det bare er ett alternativ. Alltid ha minst to potensielle oppgaver. Lære hunden å bli veldig konsentrert på oss fordi den ikke kan vite hva vi finner på neste gang.

I begynnelsen når hunden er fersk, kan vi gjøre det området der den SKAL hente først mest interessant, med skudd og kast, men etter hvert må vi øke vanskeligheten ved å ha minimal eller ingen påvirkning på den som skal hentes først og masse påvirkning på den som skal hentes etterpå.

Som belønning fikk hunden hente det som opprinnelig ble kasta ut som forstyrrelse. Asbjørn synes ny apport fungerte best som belønning, og ikke godbit.

Typisk eksempel var å skyte ut med Bumper boy for så å dirigere hunden til et helt annet område. Så fikk den Bumper apporten til slutt, som belønning.

Jeg synes Carmen klarte bra å slippe den forstyrrelsen som ble kasta ut, altså at hun villig snudde seg sammen med meg mot det som var lagt ut. Dette gjaldt også når Bumper Boy ble brukt til å fyre av dummes, etter en kvakkelyd.

Ganske heftige saker. Men, den lille prinsessen var superkult og lugn og hadde absolutt ingen tendens til noe knalling eller lyd. Deilig å stå på linja, nabohunden løper som en gal ut mot sin apport, og jeg kan være 100% trygg på at min lille hund blir sittende helt stødig og se på!

Akkurat hva som skjedde lørdag og hva som skjedde søndag, husker jeg ikke i detalj. Generelt kan jeg si at vi jobba med markeringer og dirrigeringer, og ikke med søk. Dvs. vi sendte gjerne mot en apport og fikk hunden til å søke da den kom fram til området.

Holdt på en del med stopp og nærsøk. Asbjørn var enig i at i en innledningsfase kan det være greit å få hunden til å stoppe/sette seg ned på stoppsignal og vente med å søke til vi gir beskjed. Ikke minst er dette viktig på en het hund som trenger å roe seg ned litt. Men, etter hvert kan en sende hunden direkte i søk, for å være mer effektiv.

Med Carmen var det noe suksess og noe ikke ift. å sende henne ut, blåse stopp, og få henne til å søke. Det hendte hun løp for langt. Om å gjøre å være rask med fløyta for undertegnede….!

Vi fikk også prøvd oss på terrengskifte, både over en bekk med vegetasjon langs, og fra åker og inn i skogen. Bra trening for den lille hunden min.

Ellers var jeg veldig imponert over hvor stødig hun var ovenfor de mange fremmede hundene. Hun satt helt kul på linja og så en annen hund spurte forbi på en halvmeters avstand. Eller hun løp selv av gårde kloss inntil andre. Virka som det var helt uproblematisk for henne!

Vi trente også utsending med økende avstander. Også etter å ha laget et fristende område for hunden halvveis. Så måtte vi altså støtte hunden utover, for å få den forbi det fristende området.

Som avsluttende kommentar anbefalte Asbjørn at Carmen og jeg jobber videre med stoppsignal. Og utsignal. Og også med terrengskifter. Dessuten at jeg må bli tydeligere når jeg viser f. eks. utsendingstegn. Vise Carmen en selvsikker og trygg kommando.

Vi snakka en del om hvor veldig mye lenger en kan komme med treningen når hunden kan stoppes og styres på avstand…

---

Så var det å dra hjem etter det sosialt sett hyggeligste kurset jeg har vært på. Hadde følelsen av å ha prata hund morgen, middag og kveld i et par døgn.

Hva gjelder det jaktlige innholdet, var det som sagt annerledes enn de andre kursene jeg har vært på denne våren. Oppdretteren min og Åse/Heidi er jo veldig på nett og lærer bort omtrent det samme.

Så er det jo sånn når en er på kurs, at en som regel får noen verktøy å ta med seg til verktøykassa.

Jeg tar med meg mange gode innspill etter denne helgen, men jeg filtrerer det nok gjennom mye av den grunntanken jeg har blitt lært opp i på de andre kursene jeg har gått på. For meg ER fot, disiplin og grundighet i avlevering viktige elementer. Og jeg ønsker ikke at hunden skal få mengdeerfaring på å gjøre feil på disse områdene.

MEN, jeg tenker at det likevel går an å ha en mye høyere bevissthet enn jeg hittil har hatt på måter og metoder for å innlære/opprettholde denne disiplinen. At det er viktig med stort fokus på en stressfri og lite kravfylt tilnærming.

Jeg tror også at det i en del situasjoner er riktigere å bruke mosaikk-metoden enn stein-på-stein-metoden. Altså at det ikke nødvendigvis er det beste å prøve å lære inn en perfekt avlevering på kjøkkengulvet før en kan ta med den unge hunden ut og apportere. Det kan bli feil å dele opp i for små momenter, tror jeg.

Ellers tar jeg også med meg nok en påminnelse om å trene litt vanskeligere. Større avstander, flere ting som skjer, vanskeligere terreng, utfordre hundens minne, og tørre å sette sammen momentene.

Et veldig nyttig kurs for meg å være med på - har fått mye å tenke på og mye å jobbe konkret med framover.

Og når det gjelder hva som gir stress og pip, konstaterer jeg at Asbjørn og de andre jeg har gått på kurs med står for to litt forskjellige ”skoler”. Jeg ser for meg at de har rett begge to.

Kanskje kan en se på unghunden som en slags boks hvor det går an å fylle på med potensielt stressende aktiviteter. En kan fylle på med heftig trening, type Bumper boy og lignende. Eller en kan fylle på med strenge krav og disiplin. Kanskje går det bra så lenge en ikke har for mye til sammen av disse tingene. At det kan funke med masse Bumper boy og lite disiplin eller motsatt?

Dermed var vi i gang med kurset - endelig! Siden Carmen og jeg var på gruppe som starta til lunsj, hadde vi formiddagen fri. Jeg tok meg en tur og kikka på gruppa til den danske instruktøren Marianne, som trente på skytebanen.

Hun snakka blant annet om dette med hvordan en skal reagere på en hund som stresser seg opp og en hund som varsler på folk som nærmer seg - ignorere, mente hun. Særlig ift det sistnevnte - fordi all oppmerksomhet kan bli en belønning for hunden, også kjeft….

Ellers var hun opptatt av farge på dummyer. Hun mente at hunden så oransje og rødt spesielt dårlig, så den fargen ville hun ikke bruke på markeringer og dirigeringer, bare på søk.

Etter lunsj starta kurset for Carmen - vi var på gruppe hos Agneta Strömswall. Sammen med 3 andre ekvipasjer; - en flat, en jaktgolden og en utstillingslabb. En fin liten gruppe, altså.

Hyggelige folk og hunder, og Carmen ble ikke redd for noen av dem, heldigvis.

Vi begynte med markeringer ut på et hogstfelt, med et par ”høydedrag”. Lagde oss tre områder hvor hundene først fikk hente hver sin. Deretter sendte vi på dirigeringer annenhver gang til hvert vårt område, og den fjerde hunden fikk hente en markering. Så rullerte vi.

For Carmen var denne øvelsen delvis suksess og delvis litt utfordring. Jeg synes hun har blitt flink til å markere, og særlig den ene markeringen i dag var fantastisk bra. Spikra dummyen i vanskelig terreng, og supereffektiv. På område nummer to fant hun noe som viste seg å bli dagens utfordring: BÆSJ!

Det var opptil flere slag der ute, elg, rådyr/sau og storfemøkk. Huff! Ugreit at hun er så interessert i det, og jeg håper det bare er en fase hun er i.

MEN, det som var fint på det andre området var at det gikk an å få henne forbi det fristende området. Altså, første gang jeg sendte måtte jeg kalle hjem fordi hun stoppa opp underveis og spist. Og da jeg sendte henne på nytt trykka jeg på med et ekstra ”gå” i det hun kom til fristelsen, og da var det som hun fikk et ekstra gir og spurta forbi.

Det samme skjedde på område tre, der jeg visste det lå noe møkk. Bra at det fungerer å gi henne beskjed når hun er der ute, på vei vekk fra meg. Jeg har jo hittil vært litt tilbakeholdende med å ta i bruk dette.

Så gikk turen videre til vannet. Vi stod på linje og det ble kasta to på vann og én på land. Så fikk de gå i tur og orden, og én av hundene skulle bare være passiv på hver omgang. Carmen var merkbart mer på enn hun hadde vært på land, men likevel konsentrert.

Først skulle hun hente den på land, og da måtte hun løpe foran rekka med tre ekvipasjer. Jeg var spent på om hun ville tørre det, men det gikk helt greit selv om hun på vei hjem tok en liten bue utenom Flaten.

Det virker som det er helt slutt på prinsessetaktene på det å gå ut i vann. Hun kaster seg uti med et stort plask.

Avleveringene fungerte strålende på land, men fra vann har jeg jo riste-problematikken. Jeg fikk en ekstra apport på slutten, og da gikk jeg veldig nærme vannet, så ble det suksess.

Deretter gikk vi til et nytt område og stilte oss opp i en firkant. Så kasta vi for hverandre. Dette området hadde også mye interessant møkk, og her fikk jeg gå inn å fortelle henne at sånn drittspising vil jeg ikke ha noe av. Ropte nei, løp ut etter henne og tok henne bestemt i kobbel og gikk tilbake til stamplass. Dette gjorde jeg et par ganger og tredje gangen løp hun rett til dummyen. MEN, da tok hun en liten æresrunde før avlevering.

Akkurat som hun er for myk til å skulle komme med noen ordentlig protest på møkk-forbudet, med at protesten kom ut i en ikke perfekt avlevering. Spennende å trene hund - det skjer noe hele tiden!

På slutten fikk vi trene markering over en liten pytt. Så la instruktøren ut en skjult mens hunden var på vei hjem. Og gjentok en skjult til. Dette fiksa Carmen helt strålende. Og jeg gikk så nærme vannet at jeg fikk bra avleveringer.

Som så ofte før snakka vi om dette med å bruke signal eller ikke på markering. Instruktøren ville ikke bruke håndsignal. Det hun derimot gjorde selv, fortalte hun, var å sette fram høyrefoten som et ritual for hunden og til å hjelpe til å styre i riktig retning.

Tilbake på hytta var Carmen stuptrøtt og inntok en slags bevisstløs tilstand i biabedden sin. Helt klart en slitsom dag for den lille prinsessehjernen.

Tidlig økt i dag, og vi var på den såkalte Skytebanen. Og det ble en varm dag, i motsetning til i går som var overskyet (perfekt hundevær).

Vi begynte med å trene to grupper sammen, både Agneta og Bengt sin. Vi stilte opp på linje og gikk fot med hundene, først uten, og så med kast. Et og annet knall ble det, men Carmen klarte seg fint.

Så stilte vi opp i en L og skulle gå fra, til slutt at alle hundene satt igjen uten fører. Vi trente innkalling én og én, og det gikk fint.

Deretter sitt og bli. Det ble litt for tøft for Carmen, med en Flat hann sittende tett opptil…. så hun kom fykende til meg. Tilbake og stå hos hunden, gjøre henne trygg i situasjonen. Og til slutt gikk jeg ifra et stykke, hvor jeg stadig vekk tok kontakt med henne og minnet om sitt og bli.

Så delte vi oss opp i våre to grupper, og vi på vår gruppe hadde en økt med nærsøk. Instruktøren la ut skjulte, og Carmen og jeg var først i ilden. Null problem. Hun skjønte lenge før vi kom til området, at her lå det noe. Jeg sendte henne rett ut, sidelengs, og også bakover. Når det gjaldt det siste, forklarte instruktøren at hun da satte hunden med ryggen mot området, og selv stod med hendene på ryggen, og bare blåste nærsøksignal.

Akkurat sånn har jeg aldri gjort med Carmen, men hun skjønte umiddelbart hva hun skulle gjøre.

Så hadde vi en økt med markeringer inne i skogen, hvor vi økte avstanden etter den første. Det var flere terrengskifter på vei inn, blant annet noen store steiner. Carmen markerte klokkerent og hadde også fine avleveringer.

For øvrig tipsa instruktøren meg om dette med bruk av tennisball til belønning. At det kanskje kunne være en idé ikke å belønne på den måten underveis i momenter, men vente til slutt, for ikke å forstyrre henne.

Deretter delte vi oss i to ”team”. Carmen og Whip stod på linje. Det ble kasta en markering ganske langt ut, som ingen skulle hente umiddelbart. Whip fikk sitte og vente mens Carmen ble sendt til nærsøksområdet. Deretter fikk Whip hente markeringen. Så bytta de.

Fremmadsending mot nærsøk - med stopp underveis - det var dagens positive overraskelse. Jeg har jo trent fremmadsending, nærsøk og stopp som tre separate momenter. Men aldri satt momentene sammen. Det er jo litt skummelt å starte opp med å sette sammen momentene…

Ja, det var den overraskelsen… Jeg sendte den lille hunden min ut og blåste stopp. Hun bråstoppa, tverrvendte og avventa ny kommando. Flinke Carmen, det! Så blåste jeg nærsøk og hun lette og fant.

Neste gang jeg sendte henne ut blåste jeg ikke stopp, men bare direkte nærsøk. Instruktøren var opptatt av å ”reparere linja”, som hun kalte det. Altså etter å ”avbrutt” en linje med en eller annen øvelse ”underveis”, er det viktig å gjøre en øvelse hvor hunden får fullføre linja.

Hm… Jeg er kjempefornøyd med at Carmen stoppa så bra på fløyte. Og hun søkte jo bakover fra meg, men det var ganske sikkert fordi området var introdusert i forkant. I en ”skarp” situasjon spørs det vel om jeg hadde fått henne til å søke vekk fra meg, på avstand…

Tenker nok at det finnes bedre øvelser for det å kombinere nærsøk og stoppsignal. Ha hjelp av en kaster og legge en skjult liten dummy på en linje mellom ekvipasjen og kasteren. Så kan en jo blåse stopp når hunden er på vei ut til markeringen, for så å blåse nærsøk. MEN, det er vel litt lenger fram i tid, lillefrøkna har ikke kommet så langt enda….

Instruktøren brukte følgende kroppsspråk som signal til hunden for å få den til å søke nærsøk bakover: hun stod med hendene på ryggen og blåste nærsøk. Det fungerte også bra med Carmen. Men, nok en gang - nærsøksområdet var jo introdusert på forhånd…

Etter lunsj satt vi litt og så på en annen gruppe. Men, det ble så skrekkelig varmt, at vi tok tidlig ”kvelden” og dro tilbake til hytta.

Vi starta på området mellom det største og det minste tjernet i dag - og hadde kaster med oss som kasta på det lille. Først en enkeltmarkering på det lille. Så en enkeltmarkering på det store. Så dobbeltmarkering på de to kjente områdene og sende.

Carmen knalla én gang, men lot seg fint kalle tilbake umiddelbart.

Så var det hogstfeltet; - vi stod på linje. Så ble det kasta to markeringer, den siste hunden i rekka forflytta seg til plass nr 1 og sendte på den sist kasta. Så skulle hunden på plass nr 2 sende på den først kasta. Så flytta vi oss ett hakk bortover.

Dette ble jo en test på hvor godt vi tobente markerte. Og en test på hundenes minne. For Carmen ble dette litt vanskelig. For vanskelig oppgave? Hun trenger kanskje rett og slett å øve mer minne.

Kan jo tenke på som trening framover å trene markering på et område og legge igjen dummy til dagen etter - og gå tilbake og sende blindt.

Så fikk vi prøve oss på en dirigering der det nettopp hadde falt en markering - oppå haugen på hogstfeltet. Instruktøren fyrte av et skudd. Og på den tredje frammansendingen ble det ikke skutt. Denne oppgaven klarte Carmen suverent.

Deretter forlytta vi oss bort i skogen - til odden mellom de to store tjernene. Vi begynte med enkeltmarkeringer og det ble lagt igjen noen dummyer på det kjente området.

Så etablering av et nærsøksområde med tennisballer. Carmen holdt seg fint i det lille området.

Instruktøren kasta etter dette en markering på øya som hunden fikk hente og en på blankt vann som hunden fikk hente. Så ble det kasta en på øya, en på blankt vann, og hunden skulle gjøre nærsøket før den fikk hente vannmarkeringene; - den på blankt vann først.

Carmen hadde faktisk litt av de gamle prinsessefaktene i dag, med å nøle litt før hun gikk uti, men bare litt. Prøvde litt forskjellige framgangsmåter på avlevering fra vann i dag. Men, fortsatt har jeg ikke helt funnet nøkkelen til å unngå risting. Tror rett og slett at ”hold fast” ikke er godt nok befesta, så det er vel bare å ta fram vannslangen i hagen og forlange at hun skal holde fast selv om hun er våt.

Den avsluttende øvelsen var å sende på de dummyene som var lagt ut før vannmarkeringen. Dette klarte Carmen med glans!

Ellers var dagens gode nyhet atskillig mindre drittfokus. Jeg tok henne nemlig en runde før treninga og gikk bevisst til de største og ferskeste rukene jeg fant. Og fikk fortalt henne ettertrykkelig at det er helt forbudt å spise bæsj. Dette gjorde nok inntrykk. Jeg så at hun vek unna dritt vi passerte underveis, i hvert fall når hun gitt fot. Og på en av utsendingene på hogstfeltet så jeg også at hun tok en stor bue utenom noe dritt som lå rett foran henne.

Siste kursdag i dag. Vi var på myra og klarte oss akkurat uten regnvær, men med truende mørke skyer.

Også denne dagen var vi sammen med en annen gruppe og gikk på linje. Mye fram og tilbake, vendinger, stopp, uten at det skjedde noe. Så en runde med at førerne fikk hente og til slutt at hundene fikk hente. Instruktørene understreka at det som regel var vending mot venstre som ble riktig for at hunden skal få maksimal sikt mot der det skjer.

Vi etablerte et område ”bak” oss. Så bevega vi oss framover, og hunder som var rolige fikk hente. Vi snudde oss og sendte bakover.

Jeg synes Carmen fungerte fint på linja. Hun ble ikke trykka og lav, og hun ble heller ikke het. På et tidspunkt knalla nabohunden på Carmens markering. Da var jeg veldig fornøyd med at hun lot seg sende ut på nytt og fant dummyen.

Ellers var jeg veldig bevisst på forgående i dag. Har nemlig reflektert over at hun går bedre fot i lett terreng og kommet fram til at det er jeg som skaper litt kaos rundt bena når jeg selv må bevege meg i vanskelig terreng. Det var det med motorikken til den tobente, da…. Dermed blir agendaen å stresse ned selv, selv om det er vanskelig å fote seg.

Vi fikk trent på raske vendinger, siden det av og til ble kasta bak linja. Da er jo poenget å få snudd seg fort rundt, at hunden følger med venstrebenet og har sikt til å markere. Men ikke blir så høy at den knaller.

Carmen var for øvrig mindre opptatt av insekter i dag enn hun var forrige dagen på myra. Bra! Dessuten var hun også denne dagen helt tyst og lugn, noe jeg virkelig setter stort pris på.

Vi droppa å se på noen annen gruppe etter lunsj, men dro tilbake til fred og ro på hytta.

I dag var det tid for den tradisjonelle working testen, som pleier å være siste dag her i Hemsedal. I år hadde vi fire poster ved de to tjernene. Jeg valgte å starte i BK; - vi har ikke noe høyere opp å gjøre foreløpig.

Dette var en enkeltmarkering ute på hogstfeltet etter å ha gått en liten bit fot. Det eneste som var å trekke for var at jeg brukte litt tid til å få henne til å sitte før jeg var klar. Hun løp rett ut og rett hjem.

Dette var en enkel dirigeringsøvelse. Det ble lagt ut en dummy som hunden så. Så skulle vi gå en liten runde fot før vi sendte. Carmen ble trukket ett poeng fordi hun ”dansa” litt fot. Det var nemlig så mye maur på stien, så hun måtte riste ett og ett ben… Det gikk helt greit å sende henne og blåse nærsøk.

Her var det to enkeltmarkeringer. Først en på land - i hogstfeltet, så en på blankt vann.

Den på land fikk hun rett og slett ikke inn. Stamplass var rett bak en stor kvisthaug, og som så mange andre valgte hun å løpe utenom den. Og da hadde hun mista dummyen av syne, men fant til gjengjeld litt sauemøkk. Gamle synder kommer gjerne tilbake når hun er litt sliten…

Den på blankt vann gikk suverent. Men, jeg hjalp henne, satte meg på huk og ropte på henne. Åpenbart fikk jeg ikke noe trekk for det. Hun rista seg for øvrig, men uten å slippe dummyen.

Dette var en lang enkeltmarkering på hogstfelt. Carmen løp ganske så rett på og avleverte vakkert, så da ble det jo full pott!

Den lille prinsessen var dyktig sliten i dag. Hun var helt rolig og tyst, og for det meste konsentrert om oppgavene. Det var bare den lille runden med sauemøkk hun i grunn gjorde av feil. Ellers var hun veldig flink.

Jeg sitter igjen med mange inntrykk og mye å tenke på i treningen framover. Ikke minst diskusjoner både på hytta og i teltet, med refleksjoner over dagens opplevelser er jo noe som hører med på et sånt kurs. I tillegg til det instruktøren har formidlet og det vi har gått igjennom i gruppene.

Jeg er jo såpass fersk i dette at det fortsatt er en utfordring å få koordinert armer og bein, tenke på hundens posisjon, tegn, signaler og tydelighet.

Fot er selvsagt noe en aldri blir ferdig med, og ikke minst å få det til å fungere i litt vanskelig terreng. Komme dit at hunden naturlig følger venstrebenet og sikter seg inn riktig enten en beveger seg sidelengs eller bakover. Bli flink til å lese terrenget og sørge for å stille seg sånn, både ved markeringer og ved utsending, at en hjelper hunden med å lykkes. Utfordrende å få til dette med raske fram-og-tilbake-forflytninger på linje.

Dirigeringssignalet begynner å bli ganske automatisert, og så sant hun fra før sitter i riktig posisjon, synes jeg dette begynner å funke bra. Det går også fint å støtte henne på vei ut. Markeringssignalet sliter jeg nok litt mer med. Det er det med å ha et ritual, bruke tegn, men uten at hun tar blikkontakt før hun går. Her trenger vi å jobbe mer med ritualet.

Jeg er veldig fornøyd med Carmens ro under kurset. Ikke det at hun pleier å pipe, men en vet jo aldri med en så ung hund, hva som kan komme fram med mange dagers kurs på rad. Hun har vært superkul! Jeg er også veldig fornøyd med at jeg så en så dramatisk bedring ift dette med å spise møkk. Tror jeg har klart å formidle at det er forbudt, selv om hun som sagt hadde et lite ”tilbakefall” i dag.

Både Carmen og jeg er ganske slitne etter en uke med kurs, og det skal bli godt med noen feriedager med ro og avslapping. Før august er i gang med både kurs og jaktprøver.

10 på topp ble:

1) Annika Ahlbaum och Andvikens Sound Of Silence
2) Helena Lindström och Sea-Croft Ferret
3) Brittmarie Hernlund och Cosmic Covers Run For Cover
4) Anne Nerell och Stenbury Black Ribbon
5) Johnny Persson och Viltvårdarns Odin
6) Åsa Marnerfeldt och Seareeds Yellow Lady Hillington
7) Ingela Funck och Searover Kits Copy
8) Anita Norrblom och Thorsvi Loch Lomond
9) Jenny Skarsäter och Straight Flush Yamos
10) Ulla Wrange och Streamlight´s Choice Bess

Så var det Carmen….102? - nei, det var ikke poengene, men startnummeret. 107? - nei, det var heller ikke poengene, men plasseringen av 118 startende. Poengene? Carmen fikk 2x15 og 3x0, altså 30 poeng til sammen. MEN, oppdretter Anita redda virkelig kennelnavnet i dag - og kom til finalen med Mondi og hennes 92 poeng. Sluttstatus ble en 8. Plass. Grattis Anita! Og Anne-Marie med Skye klarte seg også veldig bra, med 87 poeng!

Dette var rett og slett sikkelig vanskelig! Men, for å ta postene i kronologisk rekkefølge (vi gikk dem ”hulter - til - bulter”).

En enkeltmarkering i noe vegetasjon innimellom noen trær - det kjentes veldig langt unna. Carmen lette og lette uten og finne, og så kom hun løpende tilbake til meg. Jeg visste jo at vi hadde nulla, men tenkte at jeg kunne få noe bra trening ut av det og sendte henne før dommeren rakk å si takk for innsatsen. Da fant hun dummyen med én gang.

Post 2 - 0 poeng
Enda større avstand enn post 1, på et gammelt beite, med høyt gress. Her havna dummyen på andre siden av et høyt og digert brenneslekratt. Selvsagt ville ikke prinsessen gå gjennom der, så hun løp rundt. Og når hun kom på andre siden skjønte hun ikke hvor dummyen var. Dommeren var gem og lot meg sende henne en gang til da Carmen gav opp. Men, hun tok akkurat samme runden om igjen. Nok en null, altså.

Post 3 - 0 poeng
Her landa dummyen på den andre siden av en liten kulp, og siden prinsessen foretrakk å løpe rundt, mista hun litt retningen her også (Ja, jeg VET - vi må hjem og trene ”du-skal-gå-rett-ut-der-jeg-sier-og-ikke-løpe-rundt”). Og jeg fikk beskjed om å kalle hjem. Joda, hun kom hjem, hun, men så gikk hun videre og inn i dommerteltet og stjal et rundstykke. Huff, da! Godt vi ikke fikk minuspoeng!!
 

Dette var en av vannpostene. Dummyen landa på andre siden av et lite tjern. Her løp Carmen rett ut, og måtte jo ta noen svømmetak også, for å komme over. Hun måtte lete litt, og søkte blikkontakt med meg for å få hjelp. Jeg kikka demonstrativt i bakken, dette måtte hun klare selv. Vi har ikke kommet så langt i treningen at jeg kan styre henne på avstand.

Vel, hun fant dummyen og kom faktisk rett hjem. Så klarte jeg ikke å få tak i dummyen og hun slapp den på mine føtter før hun rista seg.

Dette var dagens vanskeligste post, sa folk, men det var den Carmen klarte best. Jeg hadde på forhånd grua meg til denne, siden det var den posten med mest vann. Dette var den siste posten vi gjorde, og da vi kom hit var Carmen så sliten at hun så nesten bevisstløs ut, stakkar! Hun måtte liksom vekkes for at vi skulle inn på posten.

Første vanskelighet var startplass. Der måtte hun evt. Ha sittet i vann. Det visste jeg jo hun ikke ville, så jeg lot henne stå ved siden av meg da kastet gikk. Hun var jo såpass lav, at jeg regna med hun ikke ville knalle. Hun løp rett ut og galopperte over det grunne vannet. Så tok hun landveien hjem og stoppa, slapp dummyen, rista seg, tok opp dummyen og kom hjem.

Oppsummering av innsatsen vår i dag. Carmen virka litt sliten og ”av” sammenligna med hvordan hun pleier å være. Om det ble for voldsomt med gårsdagens herjing med de andre hundene etter 10 timer i bilen, sånn dagen før. Eller om hun er påvirka av den innbilte drektigheten hun har, vet jeg ikke helt. I tillegg har vi jo rett og slett ikke trent så vanskelig som dette. OG den lille prinsessen har jo en ”greie” med at hun ikke så lett vil gjennom hindringer. Nettopp dette gjorde det nok vanskelig for henne på to av de postene vi nulla på.

For øvrig turte jeg ikke å kjøre noe regime på å peke ut på markeringene. Vi har liksom ikke fått institusjonalisert dette helt, og var redd både for å forstyrre bildet hennes og for at hun lettere ville knalle. Hjem og trene. Det er nemlig et tankekors at da jeg sendte henne ut på post 1, så fant hun jo dummyen med én gang…

Ellers var det en utrolig flott dag! Godt tilrettelagt. Nydelig vær uten at det var for varmt. Masse trivelige folk. Flinke funksjonærer. I det hele tatt kjempegøy endelig å ha fått vært med på dette. En opplevelse, poeng eller ikke poeng.

Working Test; 0-20-20-19-20 = 79!

Spennende dag - Carmens første konkurranse (hvis jeg ikke regner med jaktcupen, da..).

For de som ikke vet det er altså en Workingtest basert på 5 poster, med maks 20 poeng per post, og dermed maks 100 poeng for hele prøva. Delt inn i Begynnerklasse, Åpenklasse og Vinnerklasse. Det er strengere ”lydighetsregler” enn en B-prøve. Ikke ta på hunden. Vente med å ta av og på kobbel til en får beskjed. Så lite ”handling” som mulig osv.

Carmen og jeg begynte på Post 2 med Torstein som dommer. Her ble det kasta en enkeltmarkering et stykke ned på enga, som Carmen brukte noen få sekunder på å hente inn, og eleverte nydelig i hånd. Det ble 20 poeng.

Så gikk vi videre til Post 3 hvor Åse dømte. Dette var ute på ei myr. Det ble kasta en markering og vi skulle gå for noen meter og sende fra et nytt utgangspunkt. Også her gikk det strålende og Carmen fikk nye 20 poeng.

På Post 4 dømte Kenneth. Her skulle vi gå en kort strekning ”walk up” bak skytteren før vi stoppa opp og venta på markeringen. Her tok Carmen en aldri så liten æresrunde rundt meg før innlevering og vi fikk 19 poeng. Like etterpå måtte hun gjøre fra seg, så det kan hende det spilte inn på at hun ikke kom rett hjem.

Post 5, med Britt Elise som dommer, var en markering inn mott skogbrynet fra åkeren. Også her gjorde Carmen en suveren innsats og fikk 20 poeng.

Vår siste post, Post 1 var en vannmarkering med Torbjørn som dommer. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente av henne her, siden det har vært litt av hvert som har skjedd på vann i det siste. Men, jeg burde nok vært lur nok til å tenke at en så enkel overgang til vann som det var på posten(strand/fjell) ville bety en litt høy Carmen og behov for årvåkenhet fra min side.

Carmen knalla! Og jeg var såpass lite våken at jeg ikke klarte å få prøvd å kalle henne inn, I ettertid er jeg ganske sikker på at jeg ville ha klart å kalle henne tilbake. Samtidig er det jo ikke det minste rart at hun knalla, tatt i betraktning hvordan vi trente på kurset på torsdag, da hun var veldig nølende til å gå ut i myrvannet.

Hun fant dummyen uten problem ute i sivet (vet noen av hundene strevde med det). Så kom hun opp et annet sted enn hun gikk ut. Jeg følte jeg stod veldig langt unna, og så henne bare delvis der hun rista seg litt med dummyen i munnen. Så ropte jeg på henne; - det var jo ikke noen poeng å tape likevel. Hun kom hjem og leverte i hånd uten å riste seg noe mer før levering. Det ble altså 0 poeng på posten.

Til sammen 79 poeng, med én null, og nummer 14 av ca 60 hunder. Jeg er STRÅLENDE fornøyd med hunden og også veldig fornøyd med meg selv. Vi beholdt begge roen gjennom hele prøven. Jeg fantes ikke nervøs. Hun var helt tyst og lugn.

Vannposten er jeg selvsagt ikke fornøyd med på lang sikt. Vi har noe å jobbe med hva gjelder vannmarkering. MEN, jeg er kjempefornøyd med dagens resultat ut fra det stadium der vi er i treninga akkurat nå. Poenget er jo at nettopp dette med vann har vi hatt forskjellige utfordringer på i det siste. Og på kurset på torsdag jobba vi jo nettopp med å øke hennes motivasjon for terrengskiftet land-vann. Hun fikk dermed lov å nesten knallapportere. Og det var vel det bildet hun tok fram i hodet sitt i dag.

Ellers var det et par fra Østfoldavdelingen som virkelig innkasserte heder og ære i dag. Kari med Ida som gikk hen og vant Åpen klasse med 92 poeng. Og Mette med Fie som fikk en andre plass i Vinnerklassen med 80 poeng og en tredjeplass med Sol i Begynnerklassen med 95 poeng. Stor Grattis til dere begge to!

Hva gjelder Carmen - Er SÅ stolt av henne og føler meg privilegert som har fått kjøpe en sånn fin liten prinsesse :-)

Workshop med Keith Mathews

Kari og jeg dro av gårde på tre dagers kurs i Vestfold og skulle dele hytte (dvs et småbruk) sammen med 4 andre kursdeltagere. Dette viste seg å bli en utrolig trivelig, sosial og lærerik helg selv om det regna mye av tiden.

All ære til Charlotte som hadde klart å skaffe kursholder Keith Mathews fra Irland. The Dog Guru, som kan kaller seg selv. Han ankom med filmteam, så nå er vi altså festa til film hele gjengen, og med løfte om å få tilsendt en DVD med grundig innføring i jakttrening (hvor vi altså selv er med og demonstrerer hvordan det skal, eller evt. ikke skal gjøres).

Fredagen var avsatt til unghundene, og vi begynte med fotgåing. Han lærte bort myke metoder på dette, ikke noe røsk og riv i båndet. Det han gjorde var å gå rundt seg selv i veldig små sirkler hvis hunden kom for langt fram i kobbelet. Rundt og rundt, hvis vi ble svimle, gjorde vi det riktig, fikk vi beskjed om. Og trene sitt innimellom. Dessuten ville han ha øyekontakt ved denne type fotgåing.

Det var snodig å se på Carmen når han overtok kobbelet, - hun ble temmelig lav og ville helst tilbake til meg.

Han snakka mye om hans prinsipp ”Calmness leads to reward”, altså tålmodighet, tålmodighet, og enda mer tålmodighet og ro hos hunden gir belønning. Derfor ville han at vi skulle trene sitt og bli leeeeeeeeeeeeenge. Gjerne ringe en venn, gå inn og ta seg en kopp kaffe, mens hunden fortsatt ventet rolig der den var blitt plassert. Noen av oss fikk prøvd ut dette i praksis og ble kommandert på baksiden og rundt bolighus og langt nedover veien mens hunden satt igjen på enga.

Han trente også med tennisballer som forstyrrelser, Kasta masse tennisballer rundt hunden, tømte gjerne en hel bøtte like forbi. Tålmodighet og ro, og enda mer ro. Lære hunden trygghet, med at hva som helst kan skje. En kan trene med å ha hunden sittende, og slenge benet over ryggen på den. Lære at det ikke er farlig, lære seg til ikke å skvette. Sikkert en lur øvelser for forsiktige Carmen.

Han mente denne type tålmodighets/roøvelser er forebyggende mot piping.

Disse prinsippene er selvsagt viktig i det daglige med hunden. Hvor sover den om natta, hvordan møter vi hunden når vi står opp, kommer hjem fra jobb, hvordan foringsrutiner har vi, hvordan slipper vi hunden ut og inn av bilen? Får hunden lov å vandre rundt i hele huset eller har den et begrensa området å være på? Her var det mye tankegods til felles med Gunilla Wedeen og Cesar Milan. Og jeg kjøper dette! Er helt overbevist om at mye av den viktigste jakttreningen bedriver jeg hjemme hos meg selv uten noe som helst apportering involvert, med bare det faktisk å ignorere hundens initiativ, og ta initiativene selv.

Hunden skal følge, og du være lederen. Viktig når en går at hunden ikke er først og den som møter farene. Flokklederen kontrollerer sted, området, mattilgang og forflytninger.

Nå skal det sies at de har hund på en annen måte i Storbritannia enn vi har her. I Norge har vi kjæledyr som vi trener med. Der har de vel jakthunder som de av og til koser med. Dermed bor hundene oftest i kennel, og er topp motivert og kontaktsugne de få timene i uka de tas med ut på trening. Mens våre får så mye oppmerksomhet hele tiden at de ikke nødvendigvis er mest opptatt av oss når vi tar dem med ut på tur….

Ellers var alt han sa prega av at de trener mot og konkurrerer i reelle jaktsituasjoner i Storbritannia. Ikke som våre B-prøver. Dermed har de ikke den øvelsen vi kaller Fritt søk hos oss. Enten er det dirigering og søk i et avgrensa område på avstand. Eller en går med hunden ut i terrenget og ber den søke nært ettersom en tar for seg mark.

Det er også veldig viktig med tyst handling, så en ikke skremmer opp viltet. Dermed slo han hardt ned på folks tendens til å ”støtte” hunden med ”ut, ut”, ”ja, ja” eller hva det måtte være.

Han trente inn nærsøk ved å drille hunden på kruttlukt. I en praktisk situasjon med en skadeskutt eller død fugl, er det nemlig viktig at hunden kan følge lukta av den påskutte og kruttluktende fuglen. Dermed skjøt han med startpistol ned i en strisekk med tennisballer. Så ble unghunden plassert sitt og bli, og vi fikk gå rundt den i en sirkel og vekselvis kaste ballen fristende opp i lufta og gni den mot bakken, for til slutt å putte den i lomma. Hunden ble kommandert å søke og fikk lov å holde på ganske lenge før vi ”smøg” ut tennisballen, Skulle lære ikke å gi opp, men fortsette å søke. Og poenget var altså at den skulle holde seg innenfor den sirkelen vi hadde ”markert” med tennisballen.

Etter hvert kan fører øke avstanden til sirkelen/hunden.

Akkurat denne øvelsen ble nok litt forvirrende for mange av oss, siden vi jo i Norge HAR fritt søk som en øvelse vi på en eller annen måte må klare for å komme gjennom på jaktprøvene våre. Det ble mye diskusjon om bruk av fløyte kontra bruk av stemme.

Han mente for øvrig at han ville lære inn vokale kommandoer på alle ting FØR fløyte, enten det gjaldt søk eller sitt. Og at det var viktig å lære inn separat fløytekommandoer og vokale kommandoer. Hunden kan jo være inni et buskas og ikke se deg. Og han mente så absolutt at hunden skulle sitte på stoppsignal. Og ikke bare sitte, men sitte leeeeeeeeeeeeenge og vente på neste beskjed.

På slutten av dagen ble det en tur til vann. Et myrvann hvor kanten ved vannet gav veldig etter. Det var alt for skummelt for Carmen, så hun turte ikke å gå ut i vannet etter en dummy som landa på flatt vann. Hun virka veldig nølende og forsiktig, selv om jeg jo VET hun kan svømme. Så jeg tenkte at det vel bare var om å gjøre å få trent mer vann. At problemet dreide seg om terrengskifte - land til vann.

”Why make the Sky your limit when you can reach for the Stars”

Kurset fortsatte lørdag/søndag med AK/EK-hundene, det vil si det var et par av unghundene hvor føreren tok sjansen på å ta det med videre. Jeg valgte IKKE å ta Carmen med, og det var jeg bare glad for når jeg så hvor hete unghundene ble.

Vi så på lange linjetag i dag. Da var det greit med en skistadion etter skisesongen… Han var veldig opptatt av kun å legge ut én dummy av gangen for å unngå bytting, til vi var virkelig sikker på hunden. Og han var ikke redd for å lage spor ved utlegging av linjetag. Han ville alltid ha hunden med ut og se, altså trene synlig, men med diverse muligheter for å legge inn minne. Drilla oss på ikke å gå rundt hindringer, men over/gjennom dem, for at hunden også skulle gå så rett som mulig.

Han minna oss om hvor viktig det var å trene for alle eventualiteter. Legge apporter i høyden, så hunden lærer å søke også oppover. Legge like ved trær, stolper osv. siden hunden ofte har tendens til ikke å søke nært nok slike hindringer. Trene på at hunden må passere andre ekvipasjer.

Ellers ville han ikke ha noe av hevet arm som så ble beveget som signal, men heller at armen var helt i ro til utsignalet kom. Han mente at hunden best så bevegelse, og at vi måtte tenke på at det kunne være lange avstander. Nok en gang annerledes enn det de fleste av oss har lært….

Så var det ”klokka”, eller 3 card trick som han kalte det. Keith forklarte at han trente dette inn på en fotballbane og brukte hele banen til å trene sideveis, fremover og bakover. Stoppe underveis, sende motsatt vei. Legge ut hele tiden, slik at hunden aldri visste hvor den ville bli sendt. Og drille dette med at hunden må vente lenge på ny beskjed. Og altså sitte på stoppsignal.

Vi brukte en stor eng til å lage en triangel; - satte ut hvite gjerdestolper. Så gikk noen ekvipasjer til hvert hjørne, og kasta markeringer for de på et annet hjørne. Til denne øvelsen holder det med tre ekvipasjer som kan hjelpe hverandre. Så kan en få til enkeltmarkering, dobbeltmarkering, evt. blinde.

Nivået på kursdeltagerne var nok lavere enn de avstandene Keith hadde lagt opp til, men vi fikk jo se hva man kan trene fram mot.

Etter lunsj på søndag ble det kjørt en WT med 4 poster. Kari stilte med Ida, og bra var det, for de vant hele greia!

Carmen var altså i bilen lørdag og søndag, bare litt ute til lunsj. Men, hun virka sliten og i behov av søvn. Det blir jo ikke helt avslappende for henne å være i bilen sammen med Emma. Dessuten var det jo diverse hunder å leke sammen med på småbruket vi bodde på. Så, jeg tror hun hadde det helt greit. Og at det var bra hun ikke måtte være så mye ute i stressende situasjoner.

Vi reiste hjem igjen mette av inntrykk. Mye bra å tenke på, men ikke alt han sa som en behøver å være enig i.

Rekruttlag jakt - oppstart

Endelig var tida kommet for å dra på første samling for Rekruttlaget i jakt - hos Åse. En fin gjeng på 6 ekvipasjer skal ha fem samlinger i løpet av de nærmeste månedene. Vi forplikter oss til å starte på prøve i løpet av året og til å konkurrere på jevn basis fra neste år. Dessuten trene mellom samlingene. 3 Flatter, en Toller og 2 Labradorer.

Siden regnet bøtta ned da vi kom, starta vi med litt prat på stolsekken i stallen hos Åse. En liten introduksjonsrunde og vi fortalte litt om våre utfordringer og våre ambisjoner.

Så tok vi en liten økt ute med jaktlydighet og litt apportering. Carmen hadde perfekte avleveringer, og gikk også fot bra mesteparten av tiden. Unntaket var da hun ble opptatt av en humle på bakken og nok fikk seg et stikk av den.

Rekruttlag jakt kveld 2

FOR et fantastisk vær vi hadde på rekruttlagssamlingen i kveld, det var rett og slett T-skjorte-vær!

Vi starta med dirigering i dag - og målet var å få til noen riktig lange dirigeringsøvelser. Dermed starta vi nederst på jordet til Åse, og kasta ut mange dummies på den andre siden av bekken. Så gikk vi sammen med hunden over bekken og tilbake igjen. De fikk altså erfare at det var fult mulig å forsere bekken.

Så fikk vi trent på å gå ordentlig på linje oppover bakken, og stoppa med jevne mellomrom og sendte hund. Jeg tror de aller fleste av oss erfarte at hundene klarte mye lengre avstander enn vi hadde trodd på forhånd. Åse målte maks-avstanden etterpå til 160 meter!

Carmen klarte seg veldig bra i begynnelsen. Men, så hadde hun to erfaringer på rad, hvor først hannhunden på den ene siden av henne og så hannhunden på den andre siden av henne knalla på hennes apport. Det likte hun ikke i det hele tatt og kom tuslende tilbake. Så ble det litt vanskeligere å sende henne ut etter det, og Åse hjalp til litt med å påvirke på den andre siden av bekken. Ja, sånn er den lille prinsessen min - litt sart for andre hunder som kommer fykende.

På slutten av dagen trente vi nærsøk. Dette er en øvelse hvor jeg tror det er et poeng ikke å forsere treningen. Jeg tar dette veldig sakte og pent. Hun skal få sitte i området, og ikke bli sendt dit, til jeg kan stå på temmelig lang avstand og sette henne i gang med søket - tenker jeg.

For øvrig spurte jeg litt om dette med Carmens voldsomme vannreaksjon 17. Mai, og fikk tilbakemelding på at å kaste steiner i vannet ikke akkurat var noen glitrende idé. Vel, det er ikke så lett å være blodfersk retrievertrener. Greit nok så lenge ikke noe problematisk skjer, men når en skal løse problemer kan en fort kjenne på den manglende erfaringen. Fint da å vite at jeg er så godt ivaretatt både gjennom kurs/rekruttlaget hos Åse og kurset hos oppdretter.

Rekruttlag jakt kveld 3

I kveld var vi på en kjempefin myr, og det virka som Åse var fornøyd med oss. Vi har jo utvikla oss alle sammen i løpet av de ukene som har gått siden første samling.

Vi begynte med å gå fot i ring og kaste for hverandre. Så fikk vi prøvd oss på markeringer over i terrengskifte. Fra myr til skog. DET var vanskelig, det! Det så ut som de fleste hundene opplevde skogstarten som en slags vegg det ikke gikk an å forsere!

Til slutt fikk vi i oppgave å legge opp oppgaver for hverandre. Poenget er jo også å bli flinke til å legge opp egen trening og egne øvelser. Den første øvelsen var nok en markering med terrengskifte. Carmen måtte jo lete litt, men hun var flinkere til å forsere terreng enn hun var i begynnelsen av kvelden.

Kveldens samling var den mest knottrike hittil. Det var skyer med knott rundt oss. Heldigvis hadde jeg med meg mygg/knottnett til å ha over hodet, så jeg fikk ikke ekstreme mengder med stikk.

Dagens tema var feltsøk. Og her hadde Åse en del tanker jeg synes er verdt å ta med seg videre. Hun syntes f. eks. IKKE det var noe lurt å sende hunder (unge, uerfarne hunder) ut annenhver gang i samme felt. Dette fordi det ville virke forvirrende med dødvitringer for dem. At de burde slippe å lete på tomme steder der andre hadde henta dummier.

Hvis en ville ha inn ”stadga” kunne en heller lage to felt og la den ene hunden se på at den andre hunden henta i ”sitt” felt. Hmmm. Hørtes lurt ut!

Dermed trente vi altså med én hund av gangen, og lot de hente 3-5 etter å ha lagt ut 7. Og vi merka stedene vi la ut, slik at vi kunne legge ut på samme sted om igjen. Nok en gang av hensyn til ikke å få dødvitringer.

Den som hadde hund som henta hadde ansvar for å legge merke til hvor den henta, og legge ut på de samme stedene. Noe som jo gikk an når det var hengt opp merkebånd.

Carmen var den siste til å gå felt. Hun overraska meg ved å være veldig treg og lav. Som om det ikke var noe særlig morsomt, det hun drev med. ??? Vet ikke helt hva som var grunnen. Om hun ble satt ut av de andre. Eller om hun hadde en dårlig dag. På søndag, da vi sist trente felt var det jo full fart!

Hun er jo en veldig forsiktig type, og jeg har sett det før, at andre hunder kan vippe henne litt av pinnen. Lille, veke prinsessa mi!

Vi avslutta med en liten konkurranse, hvor Åse hadde lagt ut dummyer på begge sider av en sti, og vi skulle finne flest mulig på 4 minutter. Da ”våkna” Carmen. Dette synts hun var gøy! Gå sammen med meg nedover stien og søke på begge sider, med mange funn. En artig øvelse å ta med seg videre.

Kennelkurs 1

Vi begynte med en runde med å hilse på instruktøren med hunden i fot. Deretter tannvisning. Carmen trengte en liten påminnelse om å bli sittende når inspektøren hilste på meg, men så gikk det bra.

Så tok vi en felles innkallingsøvelse. Lagde en allé av ekvipasjer, satte hunden sitt og bli i den ene enden og gikk til den andre enden. Så kalte vi inn, og hunden måtte løpe gjennom ”alleen” og til oss. Carmen løp litt langt - til de folka som stod bak meg, men kom fint til meg etter å ha korrigert henne. Ellers var selvsagt utfordringen å bevare hundens oppmerksomhet når andre hunder løp forbi. Med ett unntak gikk det fint med Carmen. Jeg fikk raskt hanka henne inn igjen den ene gangen hun hadde lyst til å slå følge med den som løp forbi.

Deretter delte vi oss i tre grupper resten av dagen. Før lunsj hadde vi tre ulike øvelser. Vi trente sitt og bli med tre hunder på linje. Så fikk førerne beskjed om å være litt ”apekatt” og utfordre hunden. Jeg prøvde meg på å løpe fra Carmen, sette meg på huk og finne noe interessant på bakken, hoppe litt og gå rundt henne. Til slutt trilla instruktøren en ball forbi hundene. Alle unghundene oppførte seg veldig bra.

Post 2 var innkalling med forstyrrelse. Hunden i sitt og bli og instruktøren frista med en boks med godis. Første gangen løp Carmen bort til instruktøren og trengte litt overtalelse for å komme til meg. Andre gangen forsterka jeg innkallingen ved å løpe av gårde, og da kom hun som en kule. Etterpå var det dummy som ble brukt som forstyrrelse; - det var ikke så vanskelig som godis for Carmen. Øvelsen her var først og fremst for eierne - å bare forsterke positivt. Vi fikk altså ikke lov til å si nei. Dette med tanke på myke hunder som kanskje ikke ”tåler” å få nei på feil apport. Altså i en tenkt setting i framtiden hvor hunden skal komme hjem og ikke hente en fristende apport på veien.

På den siste posten var det fotgåing på linje. Først hadde jeg Carmen i bånd, men ganske raskt lot jeg henne gå fri. Vi brukte den trange veien, så det var tett mellom ekvipasjene. Så gikk vi sakte framover. Carmen fulgte meg veldig tett (takket være mye godis?). Deretter øvde vi på høyrevendinger og venstrevendinger. Hunden må jo kunne beherske begge deler - med tanke på fremtidige Walk ups. Viltet kan falle både til venstre og høyre for linja.

Lunsjpausen i det fantastske været var jo bare deilig. Sola varma og praten gikk - om hund og hundetrening. Blant annet snakka vi om dette med hvordan hunden skulle gå på tur - altså et tema jeg har vært veldig opptatt av i det siste.

Etter lunsj var vi fortsatt i tre grupper og trente linjetag i hvert vårt område. Hundene på min gruppe fikk prøvd seg på tre strekninger i skogen. Carmen var flink til å vente med å gå til hun fikk kommandoen. På den første strekningen var det lagt ut tre dummies, og hun strevde litt for å finne mer enn én. Da instruktøren gikk ut i terrenget gikk det bedre. Hun har jo knapt trent på dette, så hun er fersk på øvelsen. Utfordringen er innkomsten og avlevering - hun har en tendens til å ville løpe forbi.

Instruktøren konkluderte med at jeg kan jobbe med kroppsspråket. At det sannsynligvis vil fungere bedre hvis jeg passer på å stå oppreist, kanskje til og med litt bakoverlent, og ikke lene meg framover. Men, samtidig holde en hånd opp for å bremse henne de siste meterne. Flere ganger gjorde hun det for øvrig helt riktig også, med å sette seg foran meg og avlevere pent. Dessuten hoppe hun ikke en eneste gang i apporteringssituasjonen og hun gikk fint inn på fot etter å ha avlevert.

Kennelkurs 2

Jammen hadde vi flaks med været i dag også. Etter en grå dag i går, var det faktisk sol i dag.

Som sist begynte vi med tannvisning. Så delte vi oss i 2 grupper, de 3 tispene på én gruppe, og hannene på den andre gruppen.

Hos Anita trente vi innkalling av frittløpende hund. Dvs først gikk hun et stykke unna og rota litt i bakken - gjorde området interessant. Så skulle vi blåse inn hunden. Carmen kom som en pil; - ikke noe problem!

Hos Peter trente vi fot langs en liten bane i terrenget. Én ting er nemlig fot langs en vei eller på en asfaltplass. Noe helt annet er det selvfølgelig i terrenget, - særlig der det er vanskelig å gå. Den største utfordringen på løypa var en bratt skrent vi skulle gå opp. Hunden ville jo gjerne bykse opp. Helt klart at jeg må sette i gang med systematisk trening på fot i terrenget, så fort skogen er fri for den verste snøen.

Deretter viste Anita oss en rolig form for avlevering. Ta imot dummyen og holde den opp, samtidig få hunden til å sitte rolig foran og roe seg helt ned. Putte dummyen i lomma, hunden fortsatt sittende rolig. Og så selv gå inn på siden av hunden, og IKKE be den komme på plass. Altså litt annerledes enn jeg har gjort. Anita forklarte det med at hun ikke ville ha aktivitet hos hunden, men passivitet. Synes det virker som en veldig fornuftig tilnærming.

Få inn gode vaner, med ro og trygghet. Unngå at hunden er i et stressende jaktmodus, fyker inn på plass og er superklar til neste jaktoppgave. Det blir jo tidsnok høye forventninger og høyt trykk i en ”skarp” situasjon. Ikke gå i den fella og tenke at hunden er jo så rolig nå…

Så var det lunsjpause. Og da prata vi en del om fot - jeg kommer tilbake til det en annen dag.

Etter lunsj trente vi dirigering. Denne gangen gikk det SÅ bra med Carmen. Jeg tok med meg Åses innspill om ikke å kreve at Carmen skal sitte ved avlevering. Hun kom så fint hjem som bare det! Så tok jeg med meg Anitas nylig forklaring om ro i avleveringen. Anita var veldig fornøyd med oss, og det er jo flott. Det eneste hun tipsa om var å ha orden på fløyta - innarbeide en rutine som klargjør en selv og hunden. Vanskelig å ha fløyta i munnen og kommandere ”gå” på én gang. Så da går det an å holde fløyta opp mot munnen med venstre hånd og sende hunden med høyre. Ikke nødvendig å ”safe” med å ”holde igjen” Carmen, mente Anita. Carmen satt jo så fint og venta på kommando.

Helt til slutt trente vi stoppsignal - det gikk også greit. Men, Anita forklarte oss at stopp på vei bort fra oss og på vei hjem er to forskjellige ting. Jeg må begynne å trene på dette også når Carmen er på vei hjem - kaste ballen over hodet på Carmen.

Så er det selvsagt utfordringen for oss som ikke er så gode på å kaste, å kunne kaste ballen langt nok…

Kennelkurs 3

Vi var kun 5 av 9 fra kullet som hadde møtt opp i dag, men du verden så fint vi hadde det! Selv om været ikke akkurat viste seg fra sin beste side; - vel, det regna bare litt. Ikke verre enn at det gikk fint å trene uten å bli våte.

Vi starta som vanlig med tannvisning. Carmen klarer å sitte stille mens jeg håndhilser. Og hun er tilgjenglig for å bli hilst på, men klarer ikke å stå/sitte stille når det kommer en bort til henne.

Så trente vi på å gå på linje i skogen. Det er det faktisk første gang jeg har gjort med Carmen, - altså i skogen. Hun klarte seg veldig fint, og gikk stort sett løs. Gikk fint fot, ingen knallforsøk da dummes ble kasta. Den enste utfordringen var at hun gjerne ville gnage litt på strå vi måtte gå gjennom. Hun er jo knapt vant med å jakttrene i skogen, så det er litt nytt med disse plantene etter vinteren…

Anita hadde lagt opp en merka løype så vi fikk trene fot i terrenget, én og én ekvipasje skulle gå løypa. Jeg gikk med Carmen løs, og det gikk faktisk helt suverent. Hun ser ut til å skjønne ganske bra at det er det venstre benet mitt hun skal holde øye med, også når jeg går i bratte oppover eller nedoverbakker. At hun ikke får lov å hoppe ned eller opp skrenter, men må gå sammen med meg.

På slutten før lunsjen gikk Anita inn i skogen og skjøt noen skudd. Vi ble bare stående og prate i en sirkel. Så kom hun nærmere og nærmere og skjøt. Alle hundene klarte seg kjempefint!

Etter lunsj tok vi en runde med utsending. Diskusjonen gikk på om hunden skjønte kommandoen eller ikke. Og om hunden kunne ha en tendens til å ”fryse” i sitten, og ikke ville bevege seg ut/bakover. Jeg har ikke sett noen sånne tendenser hos Carmen, så jeg følte ikke jeg hadde behov for å kaste og kommandere ut umiddelbart, for å få inn ordet. Så, jeg trente sånn som jeg har gjort på torsdagskurset, ved å legge ut dummy og få henne til å snu seg riktige veien. Det gikk fint å sette henne 5 meter fra meg og kommandere henne.

MEN; avleveringene har ikke blitt bra etter løpetida, så det får jeg ta en ny runde med fokus på. Hun har tendens til å ville springe forbi, sånn som hun gjorde tidligere.

Vi trente også stoppsignal. Det var vanskelig for meg bare å si ”fri” til Carmen og få henne til å løpe inn i skogen. Hun lukte lunta med én gang og holdt seg ved bena mine. Så jeg gikk ut i skogen og gravde litt i bakken. Gjorde området interessant. Og da fikk vi til en ordentlig øvelse. Hun stoppa fint og raste ut etter tennisballen. Og hun ble ganske elektrisk av øvelsen - viste at påknappen er like under skinnet på henne.

Etter litt avsluttente nærsøksøvelse sammen med Anita satte jeg nesa hjemover mot Norge. Nok en fantastisk Sverige-tur!

Kennelkurs 4

Nok en fantastisk kursdag, og masse tanker..

Vi delte oss i to grupper og min gruppe begynte med fremmadsending hos Anita. Vi trente på å drille inn signalet ved at de fire ekvipasjene stod på linja og alle viste utsendingssignal mens Peter samtidig kvakka og kasta dummy.

MEN, ingen av hundene skulle altså gå på signalet. Vi snudde oss rundt og tilbake igjen. Så fikk én og én hente ut fra minnet; - den siste hunden fikk jo dermed lengst tid siden den hadde sett markeringen.

Min lille prinsesse rykket i kroppen da dummyen falt, så jeg tok et solid tak i halsbåndet hennes. Det så ut som det var det som skulle til av korrigering, for hun var superkul resten av dagen.

Gruppa vår tok to slike utsendinger. Carmen klarte den første greit, mens den andre måtte hun (som de fleste andre) få en påminnelse om. Men, avleveringene funka ikke helt i starten, og det var nok bare min feil, siden jeg hadde feil kroppsspråk.

Vi prøvde også sidedirigering i dag. Anita fortalte at hun brukte kommandoene ”left” og ”right”. Ja, det er også noe å gruble på - hva slags ord man skal bruke. Foreløpig går jeg for ”så”, i motsetning til ”gå” som jeg bruker for utsignal. Tror det blir for mye for meg å holde orden på, hvis jeg på toppen av alt annet i en stressa setting skal huske på høyre/venstre…. At det er tryggest å ha ett ord for sidedirigering.

Anita snakka ellers om viktigheten av ikke å ”trykke” hunden for hardt på sitt og bli, siden det kunne være fare for at den bare ble sittende og vanskelig for den å tørre å gå til siden. Merka ingen nøling hos Carmen. Riktignok er det lenge siden vi har trent dette, men hun fikk det jo inn ganske tidlig, som valp, med matskål med godis.

Neste post var forgående med Kian. Hun viste fram sin egen hund - til skrekk og advarsel? Påminnet oss om at å være slurvete og lat med dette vil straffe seg.

Så litt filosofering rundt dette med kontakt. Her har jeg jo tatt mange runder med meg selv. Anita har lært oss å trene kontakt med hunden i posisjon foran, og ikke ved siden. Men, faren med dette er at når Carmen bare skal sitte ved siden av meg å gjøre ingenting, så har hun lett for å plassere seg foran meg og ”si” gi meg godis, kjerring! Også hos Heidi og Åse har jo dette med kontakt fra siden vært tema.

Min konklusjon er nå at jeg må trene begge deler. Som en avslappingsøvelse i en stressa situasjon er kontakttrening med hunden foran glimrende. Tar fokus vekk fra forstyrrelse og stress rundt omkring. MEN, når hun går fot, må hun jo holde posisjonen, med bogen hennes ved mitt venstre kne, - og ikke sette seg skjevt. I en praktisk situasjon er det dessuten veldig nyttig at hunden selv ”automatisk” finner riktig posisjon, ved både sideforflytninger og forflytninger bakover. Dermed vil jeg trene mer fot a la lydighetsfot, med små forflytninger. Jeg tror jo det vil være sånn når vi kommer i en ”skarp” situasjon at hun vil ha fokuset utover, helt naturlig. Samtidig er det viktig å tenke på hvor hun fester blikket ved markeringer, - unngå at hun tar blikkontakt med meg og ber om lov, og dermed mister markeringene.

Etter lunsj starta vi med nærsøk. Her hadde de forskjellige ekvipasjene kommet ulikt langt. Carmen har skjønt ganske mye av dette, så i dag fikk hun prøve noe helt nytt - nemlig innkalling med stopp og nærsøk. Først introduserte vi et nærsøksområde for henne, hvor hun ikke hadde sett at det ble lagt ut. Det gikk helt fint. Så plasserte jeg henne noen meter bak området, kalte inn, blåste stopp og så nærsøk. Det gikk også helt fint. Veldig gøy å prøve noe nytt og ”viderekomment” og erfare at det funker!

Nok en ny erfaring var innkalling - stopp - utsending. Noe sånt har jeg jo aldri ”turt” å prøve med henne før. Selv om jeg gjorde mange feil i øvelsen, klarte hunden seg perfekt. Ja, jeg vet utmerket godt hvem som er den dårligste delen av denne ekvipasjen.

Øvelsen var altså å gå ut med hunden, legge en dummy et stykke unna, snu hunden med ryggen til dummyen og gå videre vekk fra hunden. Vi diskuterte litt hva slags innkallingssignal en skal bruke i en sånn situasjon; - en bør jo på sikt ha et signal som betyr ”kom i min retning og vent på ny kommando”, og tenke på å ikke vanne ut det absolutte innkallingssignalet.

Så var det å kalle inn, blåse stopp og ut. Jeg ropte på henne, og brukte ikke fløyte. Blåste stopp og Carmen bråstoppa. Da skulle jeg selvsagt berømma henne, noe jeg glemte i farte. Dessuten nok en diskusjon - skal hunden sitte eller er det nok med å ta kontakt med stoppsignal. Jeg har jo tidligere skrevet om at jeg i en innlæringsfase ønsker at hun skal sitte. Dette glemte jeg også å få gjennom. Vel, ut, med snu riktig vei fungerte utmerket, og også avleveringen.

Kennelkurs 5

Som vanlig en veldig bra kurslørdag med Anita, Kian og Peter. Vi delte oss o to grupper og Carmen og jeg starta hos Anita - hvor vilt stod på programmet. De fire hundene i gruppa hadde litt ulik vilterfaring og Anita begynte med å presentere ett og ett vilt for hver av de fire hundene - altså la de få lov til å lukte på det. En kunne se litt hvor intense de var ut fra interessen de viste, om de evt. Gjerne ville gripe det.

Først la Anita ut en rapphøne i et kratt. Carmen var raskt ut, spontan i opptaket og kom fint hjem. Og avleverte pent. Ingen tendens til noe tygging.

Deretter ble det to ganger dobbeltmarkering. Med and, kanin, fasan og trut (en type måkefugl). Og Carmen henta alt helt suverent. Hun tenkte seg muligens om et lite sekund før hun plukke opp kaninen, ellers helt spontan. Også den digre måkefuglen, da! Med vingespenn på over en halv meter.

Hun leverte rolig og pent i hånd og det gikk fint å få henne til å sette seg og finne roen mens jeg la bort viltet. Ikke noe hopping etter det i det hele tatt.

Det eneste jeg ikke likte var at hun kom med et bittelite pip på den første markeringen. Og hun var i det hele tatt veldig ”på”.

Konklusjonen hva gjelder vilt er at jeg ikke ser noe poeng i å trene mer med det på lenge. Kanskje ikke før i august/september, i forkant av deltagelse på svensk jaktprøve. Hun kan det jo. Inkludert treningen med Mette og Kari har Carmen henta 8 viltslag, inkludert 3 slags ”skrapfugl” - og alle har vært spontane. Og siden hun har tendens til å bli litt het av det, tar vi det rolig med dette framover.

Neste post var markeringer med dummy. Her fikk vi den velkjente diskusjonen - vise håndtegn eller ikke ved markeringer. Hvis jeg gjør det er det stor sannsynlighet for at Carmen kikker opp på meg etter at markeringen har landa. Jeg prøvde meg med å si ”markér” å holde fram hånda et stykke. Fortsatt holde hånda rolig og kommandere ”gå”. Da så hun rett fram og gikk på ordet.

Etter lunsj i det deilige været var det tid for trening ved vann. Og her var det ikke myr, ganske lett å komme uti fra fjellet. Selvsagt var jeg spent i dag også. Nok en gledelig erfaring - Carmen var helt tyst.

Først hadde vi to enkle markeringer (som egentlig var at Peter nærmest la dummyen uti vannet fra en båt. Først på åpent vann, og så mer inn i sivet. Carmen var rask ut i vannet og kom fint tilbake. Og jeg rakk å få dummyen i hånd før hun rista seg. Konklusjonen er at det hun trenger trening på er å gå ut i vann fra forskjellig underlag.

Neste post var dirigering på land, vekk fra vann etter å ha kasta en stein i vannet. Jeg gikk sammen med Carmen opp en bratt bakke og over en vei og la fra meg dummyen. Så ned til vannet der Kian kasta en stein i vannet. 180 grader rundt og sendte på dirigeringen. Carmen kom rasende ned bakken i full fart og jeg måtte snakke til henne der hun tilsynelatende hadde retning vannet. Tror hun hadde for stor fart til å bremse. Men farten skyldtes nok delvis dragningen til vannet.

Til slutt trente vi avlevering fra vann ved at hunden fikk løpe i vannkanten hjem. Det gikk også fint. Og aller sist trente vi kast uten at hunden fikk hente, men vi skulle hente den selv. Fint å avslutte med å bryte forventninger.

Kennelkurs 6

Også denne gangen hadde Anita et flott og gjennomtenkt opplegg klart da vi kom.

Vi var bare 4 ekvipasjer som skulle trene skikkelig i dag, og vi begynte med å gå gjennom litt teori på søk. Så forble tre ekvipasjer på søksposten og Anita tok med seg den fjerde til en markeringsøvelse litt borti skogen.

Søk - ja, det er noe jeg har utsatt i det lengste å begynne å trene på. Årsaken er dårlige erfaringer med Betty - med å få en hund som brukte søk som løsning på både markeringer og dirigeringer. Og det vil jeg jo IKKE ha. PÅ den sånn Formel 1 hund, med veldig mye spring i bena er det fort gjort at de bare løper og løper og løser oppgaven.

Det tok jeg fram som bekymring til Anita. Hun mente det var viktig å få inn den kommando/håndsignal som skulle fortelle hunden at nå skal du søke.

Vi snakka også litt om at hunden fort kan gå sporet til den som legger ut apportene, og altså går spor istedenfor å jobbe med overvær. Anita mente det ikke gjorde så mye i begynnelsen, for nå er poenget først og fremst å få opp motivasjonen til hunden til å gå ut i terrenget flere ganger og lete.

Vi begynte altså søksøvelsen med at hunden satt og så på at Peter gikk ut i terrenget og la fra seg 5 dummyer på steder merket med merkebånd. Ønsket er at hunden først skal søke av det området som er nærmest. Derfor la han sist fra seg dummyen der.

Carmen syntes det som var lengst ut var mye mer interessant enn det nærmeste, så hun la iver i stor fart til den bakerste. På vei hjem kunne jeg se at hun fikk den nærmeste i nesa. Så da jeg sendte henne for andre gang sendte jeg henne mot den.

Hun fikk også gå ut en tredje gang og løp i den retningen jeg snudde oss. Men, det var ganske tydelig å se at hun fulgte spor, så akkurat søke gjorde hun nok ikke…

Hos Anita skulle vi gå fot bak henne noen meter, hun skjøt et skudd, kasta dummy og jeg skulle hente. Så gikk vi videre og Carmen skulle hente. Den siste skulle jeg hente. Og da var forventningene såpass høye hos Carmen at hun knalla. Og da mener jeg knalla skikkelig. Hun lukka (de store!) øra hardt igjen og løp i kjempefart mot dummyen. Men, Anita var kjappere og fikk tak i den før Carmen, Jeg reagerte også kjapt og brølte ”nei”.

Så, hun fikk korrigering med bra timing, og ingen belønning for ulydigheten. Vi prøvde igjen, og hun satt som et fjell.

Vel, interessant å observere at prinsessen har mot også…

Etter lunsj var det vann på programmet. Vi begynte med å stå samme sted som sist - på en liten strand med noe siv. Peter var ute i robåt og nærmest la en dummy ut i sivet, ikke noe høylydt kast, altså. Carmen var lang i halsen, men klarte seg uten noen knalling. Riktignok gikk hun kjapt i vannet, men både Anita og jeg klarte å observere et lite brøkdels nøling.

Altså er selve utgangen litt ubehagelig for henne. Vel ute i vannet svømte hun raskt og effektivt. Jeg stod jo helt i vannkanten og fikk tatt imot kjapt ved avlevering, før hun rakk å riste seg.

Så var det posten til Kian. Her var vi i par. Jeg begynte med å legge en dirigering på land, som Carmen var med ut og så jeg la ut. Så skulle vi sitte passive mens Kian kasta en på vann. Deretter skulle Carmen sendes på land, og Mackan på vann. Så bytta vi etterpå.

Lille prinsessa mi knalla - for andre gang i dag. Men, denne gangen gikk det greit å korrigere og få henne ”i hånd” igjen. Carmens ”belønning” - altså dummyen på vann gjorde Kian veldig kjedelig for Carmen - den lå kun i vannkanten. Og innfridde nok ikke Carmens forventninger.

Medisinen mot piping ved vann er altså å lage flere oppgaver for hunden, og at den aldri vet hva den skal få lov å gjøre. Det samme som Åse snakka om.

Kennelkurs 7

Så var vi kommet til siste samling på Wij. I dag kjørte vi en WT med 4 poster. Glimrende oppvarming for oss som skal konkurrere på Unghundsderby om en uke.

Vi gikk fot et lite stykke for så å vente på en markering inn i noe buskas. Carmen var litt vel ”frampå” i sitt forgående. Og hun løp ikke 100 % rett på dummyen, men fant den ganske kjapt. Så tok hun en liten æresrunde.

Her starta vi også med å gå fot, og Carmen hadde det ikke så travelt. Vi stoppa på toppen av en bratt bakke og Anita stod langt nedi der - med masse trær rundt. Jeg så ikke dummyen, men det gjorde Carmen. Hun spikra den! 3 av de andre fant den ikke, så denne posten var vanskelig.

På denne posten gikk vi ned til vannet, og temaet var terrengskifte. Nok en gang fot fram til startplassen. Så ble dummyen kasta inn i skogen, og Carmen måtte først krysse veien, så en eng. Hun måtte lete litt, det var den berømmelige ”veggen” - altså overgangen til skog.

Siste post var på vann. Og vi måtte starte langt fra vannet, så det var avleveringen som var mest spennende. Jeg prøvde meg på noe nytt, - blåste i fløyta og gjemte meg bak et tre. Men, hun rista seg likevel. Fordi hun nølte litt og ikke gikk rett uti ville Anita at vi skulle gjøre posten en gang til, for treningens skyld. Denne gangen kalte jeg innstendig på Carmen med det samme hun kom opp av vannet. Og hun kom spurtende uten å riste seg,

Dermed ble det 70/80 poeng til sammen og en andreplass. Skye vant med 76 poeng. Siden vi begge skal til Kalmar, lover det jo godt for innsatsen der.

Mens vi ventet på tur fikk vi prøve oss på en del ”rare” dummes - en veldig tung, en som var tredelt, en kledd med kaninskinn og en bitteliten. Den lille gikk helt greit. Kaninskinnvarianten ble Carmen litt oppspilt av. Den tunge og den tredelte strevde hun med å få med seg.

Så var det å si farvel til alle og snu nesa hjem mot Norge.

Jeg kan ikke få rost oppdretter nok for dette fantastiske kurset! Det har vært helt uvurderlig fantastisk å bli fulgt opp på denne måten, med så mye kompetanse og hjelp. Massevis med tips for valpetid, unghundstid og fremtiden. Tusen takk til Anita, Jørgen, Kian og Peter!

Her følger beskrivelser fra dagboken:

Første kvelden starta vi opp med at vi hver for oss trente fot, vendinger og kontakt. Så gikk instruktørene rundt og hjalp til. Carmen presterte å ta et av sine kjempehopp opp i ansiktet mitt i det instruktøren var hos oss. Og etterpå hoppa hun opp på instruktøren. Men, det gjorde hun bare én gang. Faktisk hoppa hun ikke mer resten av kvelden. Ikke på meg heller.

Neida, hun ble ikke utsatt for noe brutalt, bare kontant avvist. Jeg tror rett og slett jeg hadde kommet til et stadium da jeg nesten bare aksepterte den hoppinga hennes. Jeg prøvde jo å ta henne for det tidligere, men syntes ikke det funka, og hadde vel gitt det opp litt. Men, unge hunder utvikler seg fort, og noe om som ikke fungerte for få uker siden, kan fungere i dag.

I tillegg var det noe med måten instruktøren gjorde det på. Bra timing, veldig kortvarig reaksjon, og total ignorering umiddelbart i etterkant. Jeg ble også oppfordra til å bruke kobbelet mer - til å holde henne fysisk fra å kunne hoppe opp. Etter noen ganger, så det ut til at Carmen rett og slett fant ut at hoppe ikke var noe alternativ.

Jeg utfordra henne ved å gjøre sånne øvelser som hun normalt hopper av. Innkalling. Kontakttrening med henne sittende foran og gi henne godbit. Det var så rart å se henne på en av de kontaktøvelsene. Hun løfta forsiktig på det ene frambenet, og det var tydelig at hun tenkte ”hoppe”. Men, så var det som hun besinna seg, og satte benet ned igjen. Og det var utrolig fint å trene innkalling og se at hun ikke hoppa opp på meg. Og at hun virka mer fornøyd og trygg enn tidligere - hun var SÅ rolig der hun satte seg foran meg.

Hun er jo så myk, så myk, den lille hunden min. Men, det gjelder å ikke la seg lure til å tro at det betyr at hun ikke trenger regler. Det som virkelig var til ettertanke var også at den korrigeringen hun fikk for hoppinga og treninga sammen med meg etterpå tydeligvis satte henne i det som Cesar Millan ville kalt ”calm submissiv state”. Hun var så trygg og rolig som jeg knapt har sett henne før.

Ny kveld på Brårud.

Vi ble delt inn i to grupper. Carmen og jeg var på den gruppen hvor de yngste var. Vi trente blant annet innkalling med brutte forventninger. Hundene på linje. Så kommanderte jeg sitt og bli og gikk fra. Istedenfor å kommandere ”kom” skulle jeg be henne legge seg. Det skjønte hun ingen ting av i begynnelsen. Hun har jo aldri opplevd andre kommandoer enn kom. Dermed kom hun løpende på en litt usikker og underdanig måte når hun hørte jeg sa noe. Så, jeg måtte gjenta det noen ganger og begynne på kortere avstand. En skikkelig aha-opplevelse.

Ellers gikk hun veldig mye løs og det gikk kjempefint. Vi trente fot med kjappe vendinger og prøvde å perfeksjonere rette sitter. Heidi forklarte at hun ikke gjorde dette så annerledes enn en lydighetsfot. At hunden, i jaktsituasjon, uansett naturlig ville fokusere utover og ikke opp på føreren. Viktig med rette sitter for at hunden skulle være ”peila inn” i riktig retning. Og hun oppfordra oss til å bruke gode godbiter for virkelig å få hundens oppmerksomhet.

Så fikk jeg (og alle andre) påminnelser om å være tydelig og nøye med kommandoer og ikke mase med hunden. Bare si akkurat det vi ville den skulle gjøre, og ikke en masse kommandoer. Greit med en sånn påminnelse.

Tredje kurskveld

Da det var Carmens tur til fremmadsending gjorde hun som hun pleide. Løp fint ut og henta, og tok en liren æresrunde før hun kom hjem. Åse lurte på hvorfor jeg forlangte at den unge hunden min skulle sitte foran meg…?! Og når jeg ikke forlangte det, bare lot henne avlevere stående foran meg, så forandra hele bildet seg, som ved et trylleslag.

Nettopp! Jeg har jo mistenkt at situasjonen på en eller annen måte ble for sterk for henne, og det hadde jeg altså faktisk rett i. Hun følte seg trykka av denne forventningen om å sitte med ”byttet” rett foran meg. Og hun er jo så vek og ”willing to please” at det slett ikke er verken nødvendig eller lurt å trykke henne på den måten.

På gruppa mi i dag var to unge Flat hanner (ca 1 og 2 år) og en Golden tispe på 1 år. Carmen var altså yngst. Og den lille prinsessen min fant ikke på noe bøll i apporteringssituasjonen. Noen av de andre på gruppa hadde litt ”Betty-nykker” og jeg fikk fort assosiasjoner til hvor mye jeg strevde med apporteringen med Betty - det funka jo ikke før helt på slutten av livet hennes.

Åse viste meg dessuten en fin øvelse med Carmen. Sitt og bli og legge dummyen en meter foran henne. Så kalle inn og be henne apportere på vei hjem. etter hvert øke min avstand til henne, men la dummyen ligge like ved henne fortsatt.

Ellers trente vi fot, med kjappe vendinger. Heller det enn lange, rette strekninger, mente instruktøren. Jeg tenker at jeg nok vil gjøre begge deler hjemme. Tror det kan være greit å kombinere langs veien, med masse forstyrrelser, gå rette strekninger, asfaltplass med mindre forstyrrelser, kjappe vendinger, med godbit, uten så mye godbit. Gjøre litt av hvert.

Så ble jeg jo knepet i juks, da. Hvorfor jukse på et kurs, når en skal trene på å bli bedre?! Sukk, jeg må skjerpe meg. En fattig trøst er vel at de fleste gikk i den fella. Altså, hvis en står og skal kalle inn og hunden knaller - ingen grunn til å være passiv og ”la det passere”. Nulltoleranse for å bryte bli kommando.

Vi hadde for øvrig en opplevelse med at en av Flattene brøt bli-kommandoen og kom bort til Carmen når de begge skulle sitte på linje uten fører. Det syntes Carmen var skikkelig guffent og sa kraftig ifra. Etter det fikk jeg mistillitsvotum, merka jeg. Hun hoppa litt;- syntes nok jeg hadde bevist at jeg ikke beskytta henne.

På slutten var Carmen skikkelig rar. Tydelig at hun var skikkelig sliten - hun ville absolutt inn i bilen. Stilte seg med forbena på støtfangeren og formelig strakte seg lengselsfullt til et glimt av buret sitt. Så da fikk hun gå i bilen og slappe av.

Fjerde kurskveld

Carmen har løpetid og av hensyn til hannhundene fikk Carmen vente i bilen i begynnelsen av dagens jaktlydighetskurs, og jeg ble med de litt voksnere hundene og Åse. Dagens tema - tegn og signaler, med fløyte og hender.

Vi fikk høre at vi drev med ”80-talls ut”, altså at vi var veldig gammeldagse. Fordi vi ikke detaljstyrte hvordan hunden skulle snu seg, men bare strakk begge armene i været og lot hunden bestemme hvilken vei den skulle snu seg rundt.

I mange tilfelle er det sannsynlig at resultatet vil bli bedre hvis hunden snur seg rundt en bestemt vei. Det kan være en forstyrrelse vi ikke ønsker hunden så lett skal observere. Det kan være at vinden gjør at det er mer lønnsomt for hunden å snu seg en bestemt vei. Det kan være at det etterfølgende dirigeringsarbeidet blir enklere.

Det som var utrolig morsomt var at det var så lett å få de ferske hundene til å gjøre dette riktig. Og det gjaldt Carmen også, da jeg tok henne ut på slutten. Det som var om å gjøre var å starte enkelt. Dvs. at jeg la dummyen ikke rett bak Carmen, men litt til siden. Så flytta jeg meg selv litt til samme siden, og sendte henne sånn at hun skulle snu i den retningen der dummyen lå. Tanken er at etter hvert som en kommer videre i treningen, skal dummy, hund og fører kunne stå helt på linje, og hunden har lært armsignalet fra tidligere trening. Og armsignalet det er altså å bruke én hånd, på den siden du vil at hunden skal snu til, ikke begge hender.

I tillegg ble det snakka om dette med valg av ord - bruke ett ord som betyr ut, altså beveg deg i retning vekk fra meg. Og et annet ord for sidelengs forflytning. I tillegg snakka Åse om utkommando fra fører, altså med hunden i utgangsstilling. Jo lengre unna apporten er, jo høyere arm og kraftigere kommando. Er dummyen ganske nære holdes hånda langt ned, og en er mer lavmælt.

Summen av alt dette er at disse retrieverne, særlig de jaktavla, er veldig signalfølsomme. Og vi sløser med muligheter hvis vi ikke utnytter dette. Det går an å lære en hund virkelig mange nyanser, som gjør at med erfaring og teamwork, kan en virkelig kommunisere masse og sammen klare å lykkes.

På slutten av dagen var vi innom dette med ”søk på vi hjem”. Det kan en også lære inn. Innkalling, samtidig som en holder hånda like over bakken. Vi begynte trening på dette med å legge dummyen like foran nesa på hunden, kalle hjem og kommandere apport, samtidig som vi senka armen. Dette gikk også fint for de som prøvde.

Femte kurskveld

Litt guffent vær i dag, og fortsatt litt snø igjen i skogen. Men, ikke verre enn at dagens kurs var flytta vekk fra skoleplassen og inn i skogen. Som vanlig delte vi oss i to grupper. Og i dag var temaet Nærsøk.

Veldig bra, siden jeg så vidt fikk prøvd det på fellestreninga på mandag, og i grunn har grubla litt over hvordan jeg bør legge det opp.

Viktig, viktig - ikke å ”få spring” i bena på den kjappe, lille jaktlabben min. Heidi poengterte at jeg skulle unngå å sende ut hunden, men lære inn med hunden allerede sittende i området den skulle søke av. Viktig å finne et avgrensa lite område (2x2 meter?) i terrenget, sånn at det blir lett både for hunden og for meg å definere det. Grave ned små gjenstander - dummyer eller baller.

Hvis hunden bevega seg ut av området - få leda den tilbake uten noen form for korreks. ”Indoktrinere” den på lav nese ved igangsetting av søkssignal. Forsøke også å vise med håndsignal til side for hunden for å angi retning. En kan også sette hunden bak området og lære inn å søke mot fører.

Carmen fikk prøvd seg både i en kvisthaug og i høyt gress inntil noen små graner. Heidi hadde virkelig gravd ned dummyen, så Carmen måtte lete skikkelig etter den siste. Og da ble hun litt frustrert, så hun tok seg noen byks ut av området, og måtte ledes tilbake. Da hun til slutt fant den siste, ble hun eksplosivt glad. Tydelig at hun opplevde mestringsfølelse.

Ellers ble jeg påminna om å utnytte anledningen når hunden skal sitte og vente på signal med å begynne med et stoppsignal. Det blir jo å shape inn det hunden allerede gjør - sitter og tar kontakt.

Mens vi venta på hverandre trente vi utsending med vending høyre og venstre, sånn som vi lærte sist. Fikk også gått en del fot, og trent på møtesituasjoner på stien. Jeg hadde Carmen for det meste løs, og det fungerte kjempefint!

Sjette kurskveld

Ut i skogen i dag også, eller rettere sagt var vi på jordet ved siden av Åse. Herlig trening, - og vi fikk testa de ungen hundene litt. Carmen var på en gruppe med diverse raser; - Golden, Flat og Toller.

Vi trente lange markeringer først. Jordet skrånte bratt nedover mot en liten bekk. På andre siden av bekken var litt buskas. Og der stod kasteren. Det vi så på samtlige var at de sprang motiverte i veg, forserte bekken, og så var det liksom helt slutt på problemløsningen…

Det så ut som Carmen tenkte ”Shit, hva hendte nå, - jeg skjønner ikke hvor jeg er hen, jeg. Falt det ikke noe her da??” Så måtte hun altså lete en stund, men hun holdt seg i området. Til slutt gav hun opp og kom hjem. Kasteren løftet litt på dummyen, ny runde og funn.

Vi fortsatte kvelden gjennom å sende til samme område. Og vi så at hundene ble mer og mer sikre. Og etter hvert bare jumpa de over bekken og braste inn i buskaset, for de visste jo at den lå der.

Vi fikk også trent dirigering til samme område. Det gikk kjempefint med Carmen. Hun var mye løs i dag også. Men, når de ikke var i jobb ville Åse at de skulle være i kobbel. Et signal til hunden om å slappe av, nå skal vi ikke jobbe.

Så trente vi på å fokusere på apportene og ikke på vår egen hund. Vi gikk i ring og hadde én dummy til sammen på oss fire som var på gruppe. De tre som ikke hadde dummyen måtte holde øye med den som hadde den og som etter hvert kasta (inn i sirkelen). Jeg så på Carmen at hun gikk bedre fot når jeg fokuserte på kasteren, og ikke på henne, for da gikk jeg sikkert mer avslappa.

Trente også litt på avleveringer. Åse anbefalte å fortelle Carmen hvor jeg ville ha dummyen. Bøye meg litt ned, gå bakover og holde fram hendene - og det fungerte veldig bra.

Syvende kursdag

Himmelspretten er jo helt ypperlig til å trene hund! I dag hadde vi heldagskurs i skogen - på en fin plass ved en bekk.

Vi starta med Kvalifiseringsprøve, og jeg slang meg på uten å ha planlagt det på forhånd. Først gikk vi en treningsrunde, og da fungerte det fint. Selve prøven fungerte også fint helt til vi kom til sitt og bli. Jeg hadde kommet nesten de 50 meterne unna da det lille svarte lynet kom springende. Vi bestod ikke, med andre ord. Synd, hun gikk jo nydelig fot både med og uten kobbel.

Ingen unnskyldning for ulydighet. MEN, bakgrunnen er jo at hun er litt vek, så det er skummelt at ”mor” forsvinner så langt unna. Vel, det er bare å trene sitt og bli på lange avstander. Gå tilbake og belønne. Innkalling KAN hun jo i den settingen.

Så starte vi treningen og hovedtemaet var terrengskifte - altså over bekken etter dummy. Men først trente vi litt lydighet. Sitt og bli på linja og innkalling én og én. Da den tredje hunden ble kalt inn før Carmen, ble det for mye for henne, og hun kom springende hjem. Nok en kvittering på at vi må trene mer sitt og bli.

Så starta vi med markeringer over bekken. Trente med to og to, og nei-apporter. Det var altså et poeng å få de til å gå til riktig dummy, noe som var litt vanskeligere enn vi har trent. Litt vrient i begynnelsen.

Carmen syntes for øvrig det var litt nifst å skulle forsere bekken; - ikke helt uventet. Jeg måtte jo smile litt av henne der hun prøvde å balansere på steinene for å slippe å løpe uti vannet. Når hun vel kom over var det lettere å komme tilbake. Og avleveringene gikk fint, uten risting i forkant. Prøver å shape inn kommandoen ”riste”.

Ellers jobba vi også med minne kombinert blant annet med terrengskifte. Lagde oss tre områder og sendte ut flere ganger. Det på land var helt uproblematisk, mens de på vann kosta henne mer.

På slutten trente vi nærsøk. Jeg satte henne i området og blåste nærsøk. Ingen tvil om at hun skjønner signalet.

Ellers lærte vi også en øvelse for å befeste utkommando. La godbiter igjen på en stol, hadde hunden sittende med ryggen mot oss og fronten mot godbitene. Gikk et stykke unna og kommanderte ut bare med stemmen. Til nytte for framtiden, for å kunne støtte hunden utover, særlig ved terrengskifte.

Carmen var for øvrig superkul i dag. Fullstendig tyst. I alle pauser la hun seg i sekken sin, og ofte sov. Var totalt avslappa når hun ikke var i jobb. Måtte ”vekke” henne når det var vår tur. Akkurat det er jeg kanskje mest glad for av alt. At hun bevarer roen er noe av det aller viktigste!

Åttende kurskveld

Kveldens vær var for å summere opp EKSTREMT. Ca 17 varmegrader, overskya, litt regn og etter hvert - kraftig tordenvær.

Vi var på ei myr ved et myrvann i dag. Delte oss i to grupper. Min gruppe gjorde først øvelser ved vann, og altså ikke i vann. Først la vi ut en dirigeringsøvelse - gikk ut sammen med hunden, hoppe over en bekk og la dummy på den andre siden av en stamme. Så gjorde vi en nærsøkøvelse, og dessuten venta på tur før hunden altså skulle hente den utlagte dummyen.

Carmen huska fint den utlagte dummyen. Og på nærsøkøvelsen motstod jeg fortsatt ”fristelsen” til å gå ut fra at hunden kan mer enn hun kan., Ikke til å komme fra at noen av de andre valgte å sende hunden til området og få den til å søke uten at hunden helt takla det. ”Babymetoden” på Carmen, altså. Satte henne midt mellom tuene der hun ikke hadde sett at det var lagt ut noe, og ba henne søke. Selv gikk jeg på lenger og lenger avstand og prøvde også uten å vise håndsignal, men bare blåse. Hun skjønner fint fløytekommandoen for nærsøk.

Så var det vannapportering. Terrenget var brådypt myrvann ut fra en myrbredde. Og dummyen landa på den andre siden.

Som sist vegra Carmen først å gå ut i. Åse måtte vel kaste et par-tre dummyer før prinsessen tok sjansen på å bli våt på føttene. Men, litt ”oppmuntrende tilrop” fra den tobente og hun la på svøm. De neste gangene fikk hun gå omtrent i det dummyen landa. Noe som selvsagt bare er helt midlertidig!

Carmen var knepp tyst hele kvelden, superkul og lugn. Absolutt ingen knall eller lyd.

Vel, etter hvert som tordenværet kom nærmere og nærmere ble vi tobente litt engstelige. Hundene så ut til å takle det fint. Carmen var helt rolig på tross av de skrekkeligste tordenskrall. MEN, da det til slutt slo ned på andre siden av vannet kom vi oss tilbake til bilene.

Niende kurskveld

Tilbake på myra i dag, men uten tordenværet.

Vi trente ut fra prinsippet om å byte forventninger i dag. Vi lagde oss først et område hvor hundene fikk være med ut og vi la ut en del dummyer. Så fikk de sitt og bli mens vi skulle kalle inn én og én . Carmen var veldig flink i dag. Selv om det til tider var 3 av de 5 hundene som var ute og gikk, så ble hun sittende.

Deretter ble det kasta én dummy ut på en ”øy” i myrvannet og én på selve myra. Så fikk én hund gå til det første område og to ut på de som var blitt kasta.

Carmen trengte litt påminnelse for å løpe ut til området.

Til dummyen ute på øya fant Carmen ”prinsesseveien” . Altså - hun ville helst ikke gå ut i vannet fra det ekle myrunderlaget. Dermed prøvde hun å hoppe fra tue til tue og komme seg ”tørrskodd” ut til dummyen. Ganske komisk syn, egentlig.

Den på land fant hun etter å ha rundert litt - det var nesten vindstille, og hun måtte lete litt.

Jeg fikk tips fra Åse om å trene vanskelige gjennomganger på land. Altså få henne til å gå rett fram gjennom noe kratt. At det med å gå rundt hindringer ikke er noen mulighet. Og at selv om hun trenger erfaring og det er forståelig at hun prøver å finne alternative veier ut i vannet, så er det selvsagt ikke ønskelig.

For øvrig har hun bare blitt flinkere og flinkere med avleveringene. Gøy!

Tiende kurskveld

Avslutning på kurset hos Åse og Heidi. Vemodig at kurset er slutt; det har jo vært SÅ bra!

Vi hadde en mini Working test i dag - med 3 poster og maks 60 poeng. Så kunne vi velge mellom lett og vanskelig oppgave. Jeg valgte de vanskelige - tenkte at det var glimrende trening før Unghundsderby. Carmen fikk 52 poeng.

Det gikk glimrende på posten hos Heidi - en dirigering og en markering. Jeg gikk sammen med Carmen og la ut dirigeringen. Så kasta Heidi en dummy, og Carmen skulle hente dirigeringen først.

På myra hos Åse var det litt verre. Jeg var så opphengt i alt som har vært utfordrende med vann tidligere, at jeg ikke klarte å være helt kul.. Dermed kløna jeg med fotarbeidet og måtte snakke mange ganger til Carmen for å få henne fot. Carmen var ganske så flink til å komme seg ut i vannet i dag. Nesten hjemme igjen meg rista hun seg med dummy i munnen.

Hos Solveig var det dobbelmarkering. Jeg sendte henne på det sist kasta først. Og den spikra hun. Så var det det første kastet. Her gikk hun til området hun nettopp hadde henta på. Så fikk hun overvær og dro til rette område. Etterpå tenkte jeg at jeg burde ha sendt henne mye skjevere, så jeg lagde en videre vinkel for henne…

Det første kulltreffet hos oppdretter var en helt fantastisk dag, og absolutt verdt den lange turen. Alle, bortsett fra en av valpekjøperne, kom, så det var 8 kullsøsken som møttes. Helt tydelig at de kjente hverandre igjen. Jeg har aldri sett Carmen hilse på den måten på noen andre hunder. Det var en forsiktig, gjenkjennende, undersøkende hilseprosedyre. Og en kunne se at alle valpene hilste på den måten.

Siden det var for varmt til å holde på hjemme hos Norrbloms, begav vi oss ut i den fine skogen like ved. Så var det dags for å være Anitas forsøkekaniner - hun ville se hva som bodde i hver enkelt valp. Første runde var en enkel markering med dummy. Her var det ikke så veldig stor forskjell på hva valpene gjorde. Noen spikra markeringen, andre lette mer, men alle løp ut og henta og kom hjem. Også var det jo litt variasjon på hvor spontane de var i avleveringen.

Carmen fulgte interessert med på kastet og løp rett på dummyen. Jeg tror hun var veldig konsentrert på det som skjedde og derfor løp hun rett på. Vi har jo overhodet ikke trent på det, så jeg var spent på hva hun ville gjøre. Det jeg ble mest glad over var at hun ikke var det minste i tvil om hvor hun skulle når hun hadde plukka opp dummyen, hun tverrvendte og løp rett tilbake til meg.

Så var det vilt, da. Det var jo enda mer spennende. Carmen strevde litt med å få ordentlig tak på fuglen, hun prøvde å dra den etter vingen, snubla i den osv. Anita ba meg kalle henne hjem litt mer bestemt, og da var det akkurat som det ”våkna” et ekstra jaktgir i Carmen. Hun grep ordentlig rundt dua og kom løpende tilbake mot meg. Samtidig leste jeg noe i blikket/kroppsspråket hennes som fortalte meg at hun også fikk litt mer bytteforsvar samtidig med jaktgiret, og at hun kanskje ikke hadde tenkt å komme helt hjem med byttet. Så, jeg grep fatt i henne (ikke i fuglen!) i det hun passerte meg, og vi unngikk noen konflikt. Veldig greit!

Med viltet var det for øvrig litt mer forskjell på valpene. Sånn jeg så det, var Carmen midt på treet, ikke blant de som var mest ivrig, og heller ikke blant de som var mest avventende. Med andre ord ”helt gull” - etter min smak. Anita sa det så bra ”dere trives med hverandre”. Ja, det gjør vi virkelig!

Valpetreff nummer 2

Også denne gangen kom 8 av de 9 valpene på treff. Kjempehyggelig å se alle sammen!

Det regna og var ganske surt. Kontrast til forrige gang, da det var så varmt at vi måtte flykte inn i skyggen.

Denne gangen var vi også i skogen, men for å få litt beskyttelse mot regnet. Etter en praktisk treningsstund, gikk vi inn til deilig varm suppe og litt teori, før kaker og kaffe.

Anita snakka en del om avlevering. Hun formidla en fremgangsmåte som jeg synes høres veldig logisk og riktig ut. Nemlig lære valpen avlevering FØR en begynner å trene apportering. Sånn sett var jo kurset jeg gikk hos Gjøtterud litt prematurt. MEN, heretter skal det altså bli riktig rekkefølge på tingene.

Jeg tenker at poenget vel blir litt sånn som man tenker ift. å unngå at valpen biter i stykker ting inne - unngå at den får minnesbilder av ting en ikke vil den skal gjenta. Altså - det viktige er mengdetrening på riktig avlevering, og unngå å gi valpen erfaringer på å gjøre dette på feil måte.

Så er det viktig at omgivelsene er fri for forstyrrelser, og det betyr jo at dette trener en innendørs. MEN, til motsetning fra sånn jeg har prøvd før med Betty (og bare så vidt med Carmen), så viste Anita en måte hvor en rygger og får valpen til å følge etter (med dummy i munnen) og ikke bare står stille og oppmuntrer til å holde fast. Så blir en jo ikke så dominant, og mer fristende å komme til.

Anita understreka også at hun ikke vil ha valpen gående fot med dummy i munnen, for da får den helt feil bilde i hode. Koblingen skal være dummy i munnen, bevegelse mot eier og synsinntrykket er fronten på eieren.

Ved avlevering ville hun ikke at hunden skulle sitte, MEN viktig at den setter seg med én gang dummy er levert - OG blir sittende mens eier legger vekk dummyen.

Når valpen etter hvert klarer dette er tiden inne for å få den til å holde fast dummyen, sette valpen og så gå litt på avstand fra den før en kaller inn. Hele tiden ikke gå fortere fram enn at hunden lykkes. Slipper hunden dummyen har en gått for fort fram.

Anita gjentok demonstrasjonen fra sist - med å gå i 8-tall, så får en med seg både høyre- og venstresvinger.

Alle valpene fikk prøvd seg på linjetag. Jeg sørga for å legge dummyen forholdsvis nærme, så hun ikke skulle få så stor fart inn. Hun avleverte fint. Ellers ville Anita legge dummyen synlig i begynnelsen. Men, har en et område som klart skiller seg ut fra omgivelsene, kan en jo gjemme den noe mer.

Hun lurte på om noen av oss hadde noen problemer; - jeg sa at det gikk altfor fort, og flere av de andre valpekjøperne nikka gjenkjennende. Noen kunne fortelle om ublide møter med veggen (de hadde stilt seg inntil) og valper som kolliderte med knær osv.

Holde hendene i knehøyde og ta imot med godbit lavt. Evt ta imot hundens skuldre, foreslo Anita.

Det tredje kulltreffet.

Jeg dro av gårde i 10-tida fra Ås for å kjøre de 45 milene. Denne gangen skulle jeg bo hos oppdretterne Anita og Jørn.

Denne gangen kom samtlige 9 søsken med eiere. I tillegg kom også pappa Nicke med eieren sin. Vi begynte med en fotograferingsstund med mor, far og de 9 ungene. Kult!

Så gikk turen ut i den fine skogen hvor vi delte oss inn i tre grupper. Én gruppe trente fot, én apportering og én kontakt.

Jeg har jo ikke brukt så mye godbit til trening av fot, men tenker at jeg kanskje skal begynne å gjøre det litt, for å få til at hun er enda mer motivert for å være tett inntil. Ellers var tipset fra instruktøren å trene små forflytninger innendørs. Det blir jo i grunn det samme som typisk lydighetsfot, - det med å institusjonalisere hvor fot ”er”. Også nevnte jo instruktøren det med å bli nøye på hvilken fot vi starta med. Starte med venstre fot betyr gå fot. Starte med høyre fot betyr bli sittende. Der må jeg skjerpe meg og starte å tenke struktur.

Apporteringen var jo det mest spennende. Anita hadde lagt opp til et par ganske lange linjetag i skogen. Det gikk kjempefint å gå fot med henne og legge ut og gå tilbake. Og hun huska bemerkelsesverdig godt hvor den var på første linjetaget. MEN, hun knalla så det sang. Og hun knalla også på det neste linjetaget. Jeg må trene en del med armsignal og ”bra” uten å sende henne. Tror jeg skal være forsiktig med for sterk korrigering på at hun knaller, med hennes myke gemytt.

På andre linjetaget måtte hun tisse på vei tilbake, og da var minnet om apporten borte. Så da hun ble sendt hun løp hun til tisseflekken. Vi starta på nytt og da gikk det bedre. Dessuten brukte jeg kobbelet løst rundt halsen hennes og vi unngikk knalling.

Hjemkomsten er jo en egen historie - hun har så stor fart og har lett for å løpe forbi. Ikke det at hun ikke vil komme til meg, hun snur jo med én gang, setter seg pent og avleverer rolig. Jeg prøvde å gjøre som Anita sa, og rygge og kalle på henne. MEN, jeg hadde helt feil kroppsholdning - luta meg forover. Må tenke på å stå opprett.

På kontakttreningen fikk jeg litt veiledning på det med å holde venstre hånd opp som et bli sittende signal - unngå at hun spretter opp når hun har fått godbiten. Vi trente også innkalling på kort avstand. Og der kan jeg prøve å roe henne ned på vei inn, bruke håndsignal - få ned tempoet. Dessuten tenke å få henne inn på fot etter at hun har kommet. Jeg tenker jo framover på innkomst etter apportering. Først sitte pent foran meg (og avlevere) - så komme på fot.

Etter treningen gikk vi inn og spiste deilig suppe og prata hund. Det er jo SÅ mange koselige valpekjøpere. Og instruktørene er også kjempehyggelige (de samme kommer til å ha oss på kurset som går februar-juni).

I dag var oppstarten på valpekurset, og jeg er kjempefornøyd! Veldig bra, Alf og Vibeke - dette kommer jeg til å få mye igjen for. Carmen er nå inne i en periode med veldig mye energi - og dette gir seg utslag i hopp og sprett, og også bruk av tenner innimellom - selv om hun er veldig forsiktig med det siste. Hun kan finne på å tygge på kobbelet også. Litt mer ”vill” enn hun har vært altså.

Derfor var tilnærmingen vi starta med på kurset i kveld midt i blinken - nemlig ro. Vi trena ro først, og kontakt etterpå. Og den ro-øvelsen var helt suveren for Carmen - og også for de andre hundene så det ut til. Vi stod i en slags sirkel på plenen og alle jobba med sin hund. Det vi skulle oppnå var å få hunden til å slappe av; dette gjorde vi ved å forlange at den skulle sitte rolig ved bena våre, og vi strøk med bestemte og sakte bevegelser over hundens kropp - kinn, hals og bryst. Også skulle vi holde helt kjeft - ikke snakke til hunden. Med så mye kroppskontakt gikk det an å følge med/kjenne på hundens puls og pust, at den faktisk slappa av etter hvert. Så gjaldt det å slippe opp eller stramme grepet alt ette som hunden slappa av - altså rett og slett kommunisere med hunden.

Carmen ble veldig fort rolig, synes jeg. Fint lite av å tygge på kobbelet. Innimellom kunne jeg også observere at hun kom med et skikkelig sukk i det hun roa seg ned enda et hakk. Jeg kunne til dels reise meg helt opp og hun ble fortsatt rolig og avslappa sittende ved bena mine. Dette er jo en fin øvelse å drive med i alle settinger der en vil at hunden skal slappe av, og noe jeg kommer til å bruke mye framover.

Så var det kontakttrening. Først brukte vi såkalt plopping - altså at vi tok godbit i munnen og spytta ut når hunden så på oss. Carmen var ganske morsom - hun prøvde å fange godbiten i lufta - og det fikk hun faktisk til en del ganger også. MEN, hun var ikke overbevist om at det bare var snakk om én godbit å finne, så det ble mye søk rundt i gresset for hver bit jeg spytta ut. Hun har jo erfaring på å trene litt nærsøk…… Ellers synes jeg faktisk hun holdt bena mer på jorda enn hun pleier i en situasjon hvor hun sitter foran meg og tar kontakt. Mindre hopp og sprett, altså.

Kontaktøvelse nummer to var å holde ut hånda med godbiten og ikke la hunden ta den før den tok øyekontakt. Akkurat dette trena vi jo på en stund litt tid tilbake, men så slutta jeg med det fordi jeg ikke vil ha en hund som ber om lov ved å se på meg i markeringssituasjon. Men, sånn jeg gjorde den øvelsen tidligere var å kaste ting på bakken. Det vi lærte nå på kurset ble litt annerledes, synes jeg. Her skulle altså hunden sitte/stå mot oss og kikke opp på ansiktet og ikke ned på hånda for å få godbiten.

I begynnelsen ble Carmen ganske elektrisk og ville hoppe/bykse på hånda mi. Jeg måtte holde henne tilbake i halsbåndet og hindre henne i å gå rundt og rundt. Men, overraskende fort ”tok” hun poenget, og etter hvert satt hun, som den lille prinsessen hun jo egentlig er, med hodet på skakka og kikka på meg, for så forsiktig å ta godbiten ut av håndflata mi.

Ja, frøkna var sliten da vi kom hjem….!

På valpekurset i dag starta vi opp med ro - virka som de fleste kursdeltagerne satte helt ”automatisk” i gang med det. Deretter gikk vi videre med kontakttreningene vi begynte på på mandag. Men, i kveld gjaldt det å gi hundene litt større utfordringer. Vi venta dem ut - til de brøt kontakten. For så å reagere på brutt kontakt med å snu oss en annen vei. Når hunden igjen tok kontakt belønna vi raskt. Budskapet var hele tiden at det lønte seg å holde kontakten med oss.

I tillegg demonstrerte Vibeke litt for meg hva en kan gjøre med en hund som hopper opp (=Carmen). Hun rett og slett bare holdt henne rolig nede i halsbåndet. Etter hvert virka som Carmen skjønte poenget, selv om jeg så at hun hadde så fryktelig lyst til å hoppe. Hele den lille kroppen gjorde seg liksom klar til sprang, men hun tok seg sammen.

På valpekurset følte jeg meg litt som en sinke, siden vi ikke hadde vært der sist. Men, syntes likevel at vi tok oss godt inn igjen, forholdsvis fort. I dag trente vi kontakt med forstyrrelser. Kursleder Alf gikk rundt og “mista” nøkkelknipper, slepte en dummy i snor, klapra med matskål osv. Og valpen skulle altså like herlig beholde blikk-kontakt med meg. Og fikk belønning når hun gjorde det.

Vi starta også så vidt med innlæring av stå. Det har Carmen aldri prøvd før, men jammen gikk det ikke mange minuttene før hun fatta poenget. Kanskje fint, siden Monica er i ferd med å overtale meg til å ta Carmen med på valpeshow senere i høst. Da må hun jo stå pent.