|
Tidligere og nåværende hunder Carmen; 13.04.2009-
Det meste av hjemmesiden handler om Carmen, siden hun er den eneste hunden jeg har nå. Carmen har sin egen side med "personalia". Dessuten handler alt under Konkurranser og det meste under Begivenheter om henne. Siden Carmens resultater beskrives andre steder på hjemmesiden, tas de ikke med her. Men en liten personkarakteristikk kan jeg jo ta med. Carmen kjennetegnes ved å være en myk, energisk og ganske elektrisk liten hund. Hun er veldig kontaktsøkende ovenfor meg og stort sett var for signaler og beskjeder. Hun har lite mot; - noe som både gjør det lett og vanskelig i treningssammenheng. Lett fordi hun som regel gjør som hun får beskjed om. Vanskelig fordi hun kan bli litt satt ut av ubehagelige opplevelser; - hunder som kommer løpende bort til henne f. eks Den høye jaktlysten hennes kompenserer for mye av det manglende motet, men i sine yngre dager kunne hun innimellom stanses av hindringer hun syntes var skumle. F. eks. har jeg måttet bruke tid på å få henne til å gå rett ut i vann der utgangen er vanskelig - myrkant eller lignende. Jeg miljøtrente henne bevisst veldig mye som valp, så "døde" ting har hun et veldig avslappa forhold til - eksempelvis biler tog og maskiner finnes hun ikke redd for. Enkelte fremmede mennesker, og særlig små barn, derimot, kan hun synes er skumle. Bare hun blir kjent med folk, både store og små, er det helt greit, men mennesker som viser overdreven interesse for henne kan hun trekke seg litt unna. Litt vaktinstinkt har hun, men ikke på langt nær så mye som Betty hadde. Carmen har hatt en normal oppvekst og har vært vant med at det stadig kommer folk på besøk og vant med å være med bort på besøk, så det er fint lite lyd på henne i sånne sammenhenger. (I motsetning opplevde Betty aldri at det kom folk på besøk de første 7 månedene hun bodde hos meg. Så hun kunne varsle en del når det kom folk innom.) Karriereplanen for Carmen er høye premieringer på jaktprøver. Hovedsaklig sikter vi mot eliteklassen på B-prøver, men går det riktig bra, kan vi jo sikte mot A-prøver også. Om hun blir norsk jaktchampion noen gang vil jo framtiden vise. Kravet om en "sufficient" på utstilling kan muligens være det som hindrer oss i den ambisjonen.
Betty; 19.03.2008-29.05.2009
Min gyldne prinsesse Betty - drømmen om egen labrador, som ble virkelighet mai 2008. Betty fikk et alt for kort liv, grunnet sterk HD. Hun ble avliva i en alder av 14,5 måneder. Betty har sin egen side med dagbokfortegnelser fra det drøye året jeg hadde det privilegiet å eie henne. Hun har også sin egen bildeside. Hun var min start på det å være hundefører i retrieverjakt, og ikke bare observatør. Hun lærte meg en hel masse, som jeg nå skal ta med meg i utviklingen av relasjonen med Carmen. Fortsatt savner jeg Betty og kan ikke se en gul jaktlabb uten å kjenne på smerten over tapet av henne. Kurs med Betty
Konkurranser med Betty
Selma; 20.05.2003-
Etter at Postso var avliva og med 3-4 år uten hund, ble savnet for stort. Flere raser ble vurdert. Jeg var inne på både Rodesian Ridgeback og Storpuddel, men heldigvis falt valget på labrador. Og jeg mistenker at dette rasevalget er endelig. Selma kom fra Mona Engebretsen, kennel Plankebyen, i 2003. Hun var en heftig valp, langt fra enkel. Det var litt av en opplevelse å ha med henne som valp på jobb i Oslo. Hun så jo bedårende ut der hun satt på armen min i en alder av 3 måneder. Folk på trikken var frista til å stikke fingrene bort til henne. Det skulle de aldri ha gjort. Hun satt i fingrene på dem. Hun bet alle som kom i nærheten, og også meg. Jeg så ikke ut på hender og armer i den perioden. En stund så det mørkt ut med hele hundeholdet. Men, etter første løpetid var det som å skru over en bryter. Og etter andre løpetid begynte ting virkelig å falle på plass. Selma utvikla seg til å bli en elskelig og rolig tispe, som elska alt og alle. Hun havna aldri i trøbbel med noen. Dessverre hadde hun en misdannelse i ryggraden som raskt førte til dårlig nerveforsyning av det ene bakbenet og overanstrengelse av det andre. Videre overbelastning av framparten med omfattende forkalkninger i begge skuldre. Selma fikk prøvd seg på forskjellig hundesport, både lydighet, agility, bruksspor og blodspor. Noen premier ble det også. Men alle de nevnte grenene blekna da retrieverjakt kom på agendaen. Med oppstart i Østfold Retrieverklubb ble det med jakt en del av livet mitt. Det også et endelig valg, tror jeg, hva hundesport angår. Med Selma ble opplevelsene mange; jaktprøver, praktisk jakt, treninger, deltagelse i Norsk Lagmesterskap, sentralt jaktkurs, ukeskurs på Hemsedal osv. Siden Selma var så sterkt knytta til min eks, kunne jeg ikke ta henne med meg da jeg reiste fra ham. Hun forsvant ut av livet mitt 1. desember 2008. Men, hun har for alltid en stor plass i hjertet mitt, og ikke en dag går uten at jeg lurer på om hun har det bra eller om hun har mye vondt. Selma sine jaktprøver
Selma sine lydighetsprøver
Selma sine blodsporprøver
Selma sine utstillinger
Mentalitet
Kurs med Selma
Potso; 19.05.1989-05.01.1999 Mye mas gjennom videregående skole til tross, mine foreldre motsto presset om en ny hund i familien. Det fikk jeg skaffe meg når jeg flytta for meg selv, fikk jeg beskjed om. Så det gjorde jeg, halvveis i veterinærstudiet. Dessverre var rasevalget hovedsakelig tufta på nostalgi, og ikke hva jeg ville med hund eller hvilke egenskaper rasen hadde. Jeg visste at jeg ville ha noe spesielt. Ikke noe som alle andre hadde. Dessuten en mindre hund som lett lot seg ta med rundt, og en som ikke røyta. Den dagen jeg for første gang så en tibetansk terrier var jeg solgt. Leste masse om rasen, gikk på utstillinger og kontaktet oppdrettere. Og i 1989 hentet jeg Potso i Hønefoss. Han var den enkleste valp en kan tenke seg. Lot seg lett korrigere, ødela aldri noe, bet ikke i fingre. Som voksen, derimot, var han en håndfull ute. Ikke bare at han ikke kom på innkalling, han regelrett stakk av. Dessuten hata han hannhunder etter selv å ha blitt tatt hardt et par ganger av store hannhunder før han var et år gammel. Inne var han veldig grei. Enkel å ha med bort på besøk. Da lå han bare i en krøll ved bena mine hele kvelden. For de som ikke kjenner rasen, er tibetansk terrier ingen ekte terrier, men en hund med bakgrunn som gjeterhund/gårdshund i Tibet. Det sies at de gjeta jakokser ved å hoppe fra rygg til rygg. Og denne gjetinga drev de med som selvstendig arbeid - ute og passa flokken. Ikke som de gjeterhundrasene som er avla for å samarbeide med mennesker. Samarbeid var definitivt ikke Potsos sterke side. Jeg kom til klasse II i lydighet, men så var det helt stopp. Han ble helt notorisk til å stikke av, også under konkurranse. Tross all verdens trening og eksperthjelp, måtte jeg bare gi opp. Dermed ble han selskapshund i Flexiline. Ingen brukshund, altså, men en god kamerat. Og en veldig morsom hund. Utrolig nervesterk. Han var sånn som stod opp fordi alle andre var våkne i tidenes verste tordenvær i Østfold. Det var sammenhengende lyn i en time, og så lyst at en fint kunne lese avisen gjennom det hele. Og med dertil enorme tordendrønn. Til slutt kom han tuslende ut på kjøkkenet og drakk litt vann. Kikket opp da det drønna som verst, og gikk og la seg igjen. Dessverre utvikla han brått separasjonsangst i en alder av nærmere 10 år. Han ble utsatt for altfor mye flytting i høy alder. Dermed ble han desperat når jeg skulle på jobb, ula hele dagen og hadde det ikke godt. Jeg kunne jo ikke godt slutte jobben, og ikke fikk jeg ha ham med meg. Dessuten gav ikke hjemmesituasjonen noe rom for ekstra "arbeid" for å få bukt med problemet. Dermed ble han desverre avliva selv om han fysisk var i god form. Jeg kommer alltid til å tenke tilbake på Potso med et smil. (Nærmere om datoer og resultater får jeg ta neste gang jeg oppdaterer hjemmesiden.) Potso sine lydighetsprøver
Potso sine Agility-konkurranser
Potso sine utstillinger
Mentalitet
Robin; 1976-1982 Familien min hadde mange kjæledyr i min oppvekst, både katter, fugler og gnagere. Men, den som hadde den største plassen i hjertet mitt var familiens blandingshund Robin. Han hadde vi fra jeg var 11 til 15 år. Det var noen kjente av familien som hadde et kull med valper å gi bort, og vi hadde jo akkurat måtte kvitte oss med Dalmatineren vi hadde. Robin var en blanding av en Shiba inu og Malteser og så faktisk ut som en tibetansk terrier (der kom forklaringen på mitt senere valg av rase - nostalgi!). Masse pels, så en ikke så forskjell på foran og bak, hvetefarget og ca 10 kg. Ingen hos oss hadde vel spesielt peiling på det å oppdra hund, så resultatet ble deretter. Han var ikke spesielt lydig, stakk av hvis han klarte det, og var ikke helt trygg på fremmede unger. Men, det var en topp kompis å ha, og flott å få lov å vokse opp med en hund i familien. Dessverre måtte vi gi ham fra oss, siden vi flyttet tilbake til Norge i 1980 etter mange år i utlandet, og det ble for dyrt og vanskelig med karantene å få ham med oss. Han ble avliva et par år etter at vi flytta.
Spotty; 1975 Min første hund var en omplasseringshund familien hadde noen måneder da jeg vokste opp. Han var en Dalmatiner med det passende navnet “Spotty” og en hund mine ikke spesielt hundeinteresserte foreldre ble overtalt til å ta over. Det viste seg å være et ganske vanskelig prosjekt, siden Spotty de første 8 månedene av sitt liv hadde vært innestengt i en trang hundegård og ikke hadde noen “innemanerer”. Ikke hadde han noen gang gått i bånd før vi fikk ham heller. Han var veldig snill mot alle, men han bet i stykker alt han fant og min mor forstua fingre i forsøket på å gå tur med ham. Til slutt tok foreldrene mine den eneste riktige beslutningen og fikk ham omplassert til et “fritt” hjem på landet.
|
